|
evachris
|
Vil så gjerne hjelpe, men han lar meg ikke...
09. oktober 2011 10:59:00
Sitter alene i leiligheten som jeg deler med min samboer, hans datter (annenhver uke hos oss) og min sønn. Vi har bodd her i Italia i 1 og et halvt år, og det har ikke vært enkelt. Vi møttes mens jeg var på ferie her, og etter 1 år med avstandsforhold bestemte vi oss for å flytte sammen. Jada, det var altfor tidlig, jeg vet det, lett å tenke sånn i ettertid, men vi har jobbet hardt for at det skulle fungere, med en tenåringsjente som er sjalu, med sønnen min som har diabetes og ikke kunne språket her, ikke jeg heller forresten. Mange syntes vi var gale, og det er det sikkert mange som fortsatt gjør, men jeg har aldri angret, jeg elsker han, og han elsker meg, ihvertfall tror jeg det... Han har hatt mye problemer i forholdet til sin eks, har lidd mye. Hun var kronisk utro, men han følte seg forpliktet til å bli for datterens skyld. Nå har jeg sett økende tendenser hos han på sjalusi. Han liker ikke at jeg er på Facebook f.eks., og de gangene jeg reiser tibake til Norge med sønnen min, (han må jo få treffe sin far, han er bare 8, og kan ikke reise alene..), da lider han, fordi han vet ikke hva jeg holder på med der. Nå de siste ukene har han blitt mer og mer deprimert. Etter en konflikt med datteren, hvor han føler at han mister henne. Denne depresjonen har han hatt før, hver gang etter konflikt med datteren, og for 1 år siden gikk han en periode på antidepressiva. Nå har han ringt en psykolog, og begynte på behandling for en uke siden, samtidig fikk han antidepressiva av legen sin. Så han er i det minste klar over at han har et problem, og prøver å bli bedre. Denne uken virket ting litt mere positive, men de siste dagene har han blitt helt en annen person. Helt likegyldig til alt. Han vil ikke se datteren, han vil ikke ha meg her. Han stoler ikke på noen. Nå skal det også nevnes at han har lagt inn en "keylogger" på min pc, og hacket passordene mine på både mail og Facebook. Ikke helt sikker på når, men minimum en uke siden. Jeg visste ingenting, før jeg tilfeldigvis oppdaget noe rart på pc'n for noen dager siden. Jeg reagerte nok feil, jeg var bare så sjokkert og såret, så jeg konfronterte han.. Han sa jeg hadde prøvd å finne meg noen annen på FB, at jeg hadde prøvd å flykte fra han, og nå kan han aldri stole på meg mer. Jeg hadde blitt venn med en jeg hadde et meget kort forhold til for 6 år siden, han hadde skrevet en melding til meg, jeg svarte. Normale ting, uten at jeg mente noe annet en konversasjon med det. Mulig denne mannen mente noe annet, og det sier C at jeg burde ha visst, at jeg søkte opp denne mannen akkurat for det, men det er ikke riktig. Uansett, denne mannen skrev noen ting som jeg også tolket slik, og dermed kuttet jeg han bare ut. Før jeg visste at C visste. Jeg slettet til og med FB profilen min, fordi jeg visste at det var et problem for han, og fordi det ikke var noe som var viktig for meg. Av de 200 og noe "vennene" jeg hadde der, var det kanskje 6 stykker som jeg vil fortsette å ha kontakt med, 3 av de familie. Dette også før jeg visste om hackingen. Han virket så takknemlig, og til og med trist når jeg sa det til han, det virket som han satte veldig stor pris på det, men etter konfrontasjonen vår om hackingen, og samme kveld time hos psykolog, er han helt forandret. Jeg er jo ikke interessert i noen andre. Burde helt klart ikke spurt denne mannen om vennskap, men kaster man bort et forhold for noe sånt? Er det vanlig å reagere sånn når man har en depresjon? Er det medisinene? Eller mener han det virkelig? Han har sagt at jeg kan bli her eller dra, det spiller ingen rolle, men vi har ikke noe mer forhold. Jeg vil jo bare være her, med han, jeg vil jo bare hjelpe han... Men hvordan kan jeg gjøre det hvis han ikke lar meg. Han rømmer fra huset vårt, og er ute alene i timer. Det er sånn han vil ha det nå, alene og i fred. Jeg sitter her alene og venter, men når han kommer, er han helt kald og følelsesløs, og vil ikke høre på noe jeg sier, jeg lyver bare sier han. Ingenting spiller noen rolle. Jeg har ikke noe eget nettverk her, hele mitt nettverk er hans venner og hans familie. Familien hans er fantastiske, de vil så gjerne hjelpe, men han hører ikke på noen, ikke engang de. Jeg er så redd... Jeg må jo tenke på gutten min også, samtidig vil jeg ikke miste mannen jeg elsker. Han sier ting til meg nå, som er så onde, at jeg vet ikke om jeg klarer tilgi engang. Vi snakket om å få barn sammen, vi ville virkelig prøve, og jeg skjønner nå at han ikke er klar for det, og at det er nok bedre å la være, jeg er allerede 40, det er ikke sånn at vi kan vente lenge uansett. Men uten å snakke med meg har han bestilt time hos urolog for operasjon, for å sterilisere seg. Det gjorde han igår. Bare for å gjøre meg vondt? Det er jo ikke sånn at han vil ha sex med meg lenger, så skulle ikke tro det hastet, men han går dit om få dager. Jeg vet han er syk, og at alt er negativt, men jeg vet også at han blir bedre. Spørsmålet er, er det virkelig han som snakker nå, skjønner han egentlig hva det er han kaster bort? Ikke bare meg, men også datteren. Hun er nok ikke den enkleste, hun er jo tenåring, og hun er ikke så kjærlig som han ønsker seg. Jeg ser hvordan han ser på andre fedre med kjærlige døtre, han lider skikkelig, men han må jo akseptere henne for den hun er? Man kan ikke velge bort et barn fordi det ikke er helt som du ønsker. Når det gjelder henne, håper og tror jeg at han skjønner dette når han føler seg bedre, men jeg, i denne situasjonen som jeg er i her, forlatt alt der hjemme (har ikke så mye å komme tilbake til heller dessverre), uten jobb, uten egen bolig, uten nettverk, er jeg sterk nok til å takle dette? Jeg har sagt at jeg ikke forlater han så enkelt, jeg elsker han og blir her til han ber meg om å dra, direkte ansikt til ansikt. For det har han ikke gjort i det minste. Jeg kan ikke forlate han nå som han er syk, jeg kan ikke gi opp alt det vi har/hadde sammen for noen meldinger på FB. Jeg håper i det lengste at han også skjønner dette, når han blir bedre. Er livredd for at han ikke gjør det, men kan ikke la være å prøve. P.S. Han er utrolig god med sønnen min, og ville aldri gjort han noe vondt. Med han er han som vanlig, men gutten ser jo at jeg ikke har det bra, hvor lenge klarer jeg å holde meg "normal" for han? Hvor lang tid før jeg må dra, for sønnen min sin skyld? Klarer jeg å "utslette" meg selv, ha det så vondt som nå, lenge nok til at han blir bedre, til at han kanskje skjønner/tilgir? Veldig forvirret ja, har veldig vondt, er veldig ensom, og vet ikke hvem jeg skal spørre om noen ting, og denne "nye" situasjonen har bare vart i noen dager! Vil gjøre hva som helst for han, men hvis han ikke vil ha meg her, hva kan jeg gjøre? Har vel skrevet det lengste innlegget i historien her, men måtte bare få det ut... Er det noen som har erfaring der ute, som kunne gi meg noen tips? Forklare meg litt hvordan personer med depresjon tenker? Har lest mye medisinsk om dette, men vil prøve å forstå hvordan han føler det inni seg, hvor mye som egentlig er han, og hvor mye som er sykdommen eller medisinene. Hjelp... Er desperat.
|
|
evachris
|
Re: Vil så gjerne hjelpe, men han lar meg ikke...
22. oktober 2011 19:18:16
Føles som en evighet siden jeg skrev inn desperat på jakt etter råd...Mye har skjedd siden det, er for det første tilbake i Norge. Holdt ut i ca 5 dager, men da hele familien hans ba meg om å reise også, da klarte jeg ikke mer. Var helt knekt, og skjønte at jeg også var fullstendig alene, så booket billetter og reiste samme dag. Siden har vi ikke hatt kontakt. Jeg reiser tilbake om 2 uker for å ordne opp i ting, om det betyr at vi blir der eller flytter tilbake til Norge, det vet jeg ikke... Har vært tøffe dager, har vel aldri vært så i panikk i hele mitt liv, men nå kan jeg endelig puste igjen. Mer eller mindre  Tusen takk for gode råd dere, jeg vet at dere har rett. Begynne på nytt igjen er tøft, men det klarer jeg. I begynnelsen tenkte jeg mest på hvordan redde forholdet, hvordan få han til å ta meg tilbake, men for hver dag som går, tenker jeg mer og mer om jeg virkelig takler å begynne på nytt med han igjen. Nå vet jeg jo at de rundt er heller ikke noen å stole på i en krise, så drar jeg tilbake, er jeg virkelig alene skulle det skje noe. Krever også av meg at jeg må bli mer selvstendig og ha mitt eget liv der borte, som ikke er bygget på hans nettverk. Har nok vært for enkelt å bare basere meg på han, så nå er det tid for å våkne opp og bli litt modigere, om det er her eller der Uansett, venter med å bestemme "store ting" til vi snakkes når jeg kommer dit, men er ikke lenger hundre prosent sikker på hva jeg egentlig vil... Vet iallefall nå at jeg finner ut av det, tøft ja, men ingenting er umulig Tusen takk igjen for gode råd, og ikke minst, denne siden reddet meg litt når jeg ikke hadde noen steder å vende meg.
|
