|
kalomani
|
pårørende til de med rus og mentale problemer
17. oktober 2007 15:18:49
Hei
vil gjerne dele erfaringer med noen som har foreldre med kombinasjonen rus og mentale problemer, og evt hvordan de har taklet disse forholdene.
Er 30 år, bor og kommer fra Oslo.
Har selv en mor som gjennom hele oppveksten har slitt med ustabil psyke, men så vidt vi vet har hun aldri blitt utredet for dette. Da vi var små hadde hun enkelte selvmordsforsøk, som vi også var vitne til. hun forsøkte en gang å kaste familiens hund ut av vinduet (4 etasje), men synes ellers å ha lidd av noe som ligner på panikkangst, der hun skriker, knuser, skader seg selv eller truer med å ta sitt eget liv. Dette har skjedd i kombinasjon med høyt rusmisbruk (b-preparater dvs piller og alkohol). Likevel har hun klart å gå på jobb om dagen helt fram til i fjor da hun mistet stillingen sin pga rus i arbeidstiden (hun jobber som Sykepleier).
Så lenge vi var små turde vi ikke konfrontere henne med hvordan vi opplevde henne som person. hun hadde et forferdelig temperament. Etter at vi gjorde det i voksen alder har hun stilt seg uforstående til at hun noen gang skal ha gjort noe galt.
for et år siden giftet hun seg med en annen alkoholiker, og etter dette har ting gradvis blitt verre med henne både ifht psykisk helse, men også med allmentilstand og rusinntak. Dette har blant annet gått ut over min morfar som bor noen etasjer under henne og er 92 år. Hun har de siste 30 årene bodd gratis i en leilighet han eier. Hun har har betalt regningene og styrt med økonomien hans, men de siste årene har hun benyttet hans kontoer på eget forbruk, som sydenturer, alkohol, tobakk ol.
Hadde det ikke vært for dette ville jeg latt henne leve sitt liv i fred, men føler meg tvunget til å gripe inn i det hun holder på med. Dette står for meg som den største bøygen. Selv om jeg er voksen og anser meg selv som en oppegående person, er jeg likevel utrygg sammen med henne. hun har fortsatt det samme psykiske overtaket som da jeg var barn. min søster føler det på samme måte.
Å være pårørende til mennesker med denne typen problemer har vært en tung bør å bære. selv om jeg føler atr jeg har alle muligheter til å ha et brqa liv(har en snill kjæreste, en fin liten sønn og en jobb jeg trives i) ligger fortiden og forsåvidt de nåværende forhold som en mørk sky over det hele.
dersom noen har lignende erfaringer, ville jeg veldig gjerne delt disse med noen, samt tatt imot råd omn hvordan man kan lære seg å leve med dem.
med vh
"M"
|
|
gauplia1
|
Re: pårørende til de med rus og mentale problemer
26. oktober 2007 03:06:26
Dere som har slike familieforhold har det ikke greitt. Takk og lov at dere er flere søsken. Hva sier bestefar. Synes han det er greitt at deres mor har den styringen hun har!!? Det er han som bestemmer over eget, og kanskje mener han at det er greitt nok det som skjer med egen pengebok. Kanskje er mor enebarn? Fra mitt ståsted kan det se slik ut. Hvis bestefar ikke vil ha situasjonen slik kan det oppnevnes hjelpeverge for ham. Dette er en ordning hvor han må be overformynderiet om å finne noen, eventuellt bestemmer hvem som skal hjelpe ham med det økonomiske. Kanskje det ikke betyr noe for bestefar hvordan pengene brukes. Kanskje vet han at pengene blir brukt til det forbruket mor har i dag når han er borte. Han vet nok hvor skoen trykker vil jeg tro. Hvis dere ser at bestefar lider overlast må dere snakke med ham om at han kan si fra til dere hvis han trenger hjelp. Fortell ham at mor ikke er hans ansvar. Han er pårørende til mor vet dere. Mange ganger tror jeg at pårørende gror fast i dårlig samvittighet smeltet sammen i et stort bankende hjerte hvor det bor svært mye omsorg og misforstått tro på at den som er syk må følges opp av dem selv. I mange tilfeller skulle pårørende gå kurs for å lære seg til å slippe taket. På den måten vil vi gi ansvaret til den syke selv og det er der ansvaret ligger. Pass på og ta vare på dere selv. La mor leve sitt liv og gi henne en klem i blant. Er hun snill med bestefar så gi henne ros for det.
|
|
Angel1987
|
Re: pårørende til de med rus og mentale problemer
Da jeg var 10 år gammel fikk jeg vite av mamma at hun var narkoman. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skal jeg le? Skal jeg skrike høyt? Eller skal jeg bare sitte der? Det endte med at jeg begynte å krangle med mamma og satte skylden på henne for at jeg og lillebroren min hadde det vondt. Vi ble sendt i fosterhjem og det var heller ikke en dans på roser. Jeg var fortsatt sint på mamma for at hun hadde gjort dette med oss. Hun fant på alle slags unnskyldninger når jeg prøvde å snakke med henne om dette. Hun ville rett og slett ikke snakke om fortiden. Hun vil helst glemme det. Jeg vil helst glemme det jeg også, men jeg har fortsatt uendelig mange spørsmål som jeg ikke har fått svar på og da hjelper det ikke at mamma ikke vil snakke om det som skjedde i barndommen min. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for mamma slik at hun kunne bli "frisk", men jeg vet at det kan jeg ikke. Mamma har prøvd å legge seg inn to ganger, men hun klarte det ikke. I fengsel har også vært (hun skal dit igjen den 28. februar 2011). Da skal hun være der i 10 dager. Gruer meg til den dagen. Men jeg kan trøste meg med at hun ikke får ruset seg på de dagene. Mamma har begynt å få litt orden på livet sitt. Nå har hun jobbet i over 6. mnd og jeg begynner å tro at heretter så går det bare oppover. Jeg savner mamma og er glad i henne, men jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi for det hun har gjort mot familien.
|
Copyright 2012 SI DET MED ORD - en tjeneste levert av Mental Helse. All rights reserved.