Julen

Julen

Så er den her igjen da, julen. Tiden på året da alt bare er kos, lykke og ikke minst familie.
For meg begynner det i begynnelsen av desember. Den vonde følelsen av å grue seg til nok en jul sniker seg mer og mer innpå i takt med julereklamer på TV, julevarer i butikkene osv. ALT handler i grunnen om jul i nesten to måneder før selveste julaften. Og det er jo greit det. Man kan ikke forvente at folk ikke skal glede seg til jul. Likevel er denne tiden på året det aller verste jeg må i gjennom. Jeg og mange andre.
Jeg hadde en veldig liten familie. Det var egentlig bare meg som enebarn og foreldrene mine. Derfor hadde jeg et veldig godt og nært forhold til både mamma og pappa. Jeg har håpet i alle år at jeg ikke må oppleve å miste dem for tidlig. Dessverre ble det slik.
Først blir pappa brått kreftsyk og dør bare fem uker senere. Det er to år siden nå. Han døde bare dager før julaften i 2009. Så satt mamma og jeg igjen og prøvde å klare oss så godt som mulig. Det ble ikke lett. Jeg hadde både min egen sorg over tapet av faren min samtidig som det var veldig tungt å se hvor lei seg mamma var.
For å gjøre en lang historie kort, så endte det hele med at mamma tok sitt eget liv. Så satt jeg der med to store og nære tap på kort tid. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer. Uten henne hadde jeg nok ikke klart meg. Hun betyr alt. Ingen andre har egentlig brydd seg noe særlig. Noen få venner ringte et par ganger de første ukene, så ble det stille. Fastlegen eller andre i helsevesenet har ikke løftet en finger. Når man mister noen blir man egentlig ganske så alene. Dette gjelder nok spesielt oss etterlatte etter selvmord. Selv i 2011 er det tabu å snakke om det å ta sitt eget liv.
Likevel har jeg klart meg veldig bra sånn etter forholdene. Det går opp og ned, men stort sett sånn helt greit.
Men det er altså denne julen da. Den eneste høytiden jeg egentlig har brydd meg noe særlig om. Den er ubeskrivelig vond. Hvordan takler dere andre det?

Hilsen passe voksen mann som likevel gruer seg til jul