|
Frustrertfrue
|
Dr. Jekyll and mr. Hyde er ikke alltid så enkel å bo med....
Min kjære har ikke noen diagnose eller noe sånt - men har en ganske stor bagasje fra sin oppvekst med en alkoholisert forelder. Skjønner jo at dette påvirker en, så jeg kan forstå hva som skjer på et visst nivå.... men nå føler jeg meg lei !
Vi skal reise på ferie - og det er EN av de tingene som det ikke går an å glede seg til. Samme med 17. mai, påske, besøk - enten det er folk som skal komme hit eller vi skal noen plass (er LITT enklere å besøke andre...) Men altså - ferie / andre reiser er blandt de tingene som kan medføre en skikkelig klump i magen over hva som kan skje med humøret hans.
Det er ikke noe voldsomt / fysisk eller veldig tragisk som skjer - bare at han 90 % av gangene vi skal reise noen som helst sted finner ut av en eller annen grunn, at han driter oppi hele turen, at han driter i å pakke, at han ikke skal være med osv osv. Dette er selvfølgelig stort sett min skyld. I dag var det fordi jeg desverre fant ut at jeg ville avlevere noe før vi reiste. DET skulle jeg ikke ha gjort. Men som vanlig - han sa ikke noe på forhånd -- som f.eks. at "er det ikke bedre å gjøre det etter ferien ? Jeg vil gjerne få gjort ..(ditt eller datt)... i dag? " NEI - det går liksom ikke. Han bare sitter der som en østers når jeg kommer hjem, vil ikke ha mat, bare kjører ut uten å si fra, tar ikke telefonen, kommer hjem uten å si noe før jeg spør enda engang om hva som skjer -- DA sier han at jeg ikke burde ha gjort noe sånt i dag, legger seg før klokken 21.00 fordi NÅ er det for seint å gjøre noe som helst, han driter oppi hele turen. En annen gang var det faktisk noen youghurter som sto feilt i kjøleskapet -- og i tillegg hadde noen melkekartonger ikke blitt skylt godt nok !! (og de tingene hadde ikke mr. Hyde tenkt to ganger på ....) Men å se at han overreagerer og at det er turen som stresser han, eller besøket eller hva nå enn som skjer... nei DET gjør han ikke. Og når en er ferdig med episoden og humøret og ellers har kommet igang med turen el -- da er det IKKE lurt å ta det opp igjen i etterkant....
Vi har ei lita jente som gleder seg til i morgen, for vi skal dra på ferie. Nå sitter jeg her og ikke helt vet om vi faktisk kommer oss avgårde i morgen - fordi han nektet å si noe mer enn at han driter oppi hele turen.
Dette er IKKE første gang, og lignende episoder skjer også i forhold til jul etc. Det er ALLTID en grunn til å bare "drite oppi hele besøket, det er bare kav og mas " eller "driter oppi hele jula, jeg setter meg i sofaen! " (selv om det kommer folk på julemiddag om 1 time) Eller å bli forbanna fordi en går for fort i 17. mai tog ?????? (da pga en liten frøken som gjerne ville gå med kompisen -- og mor ville holde følge...)
Akkurat nå i kveld føler jeg at han ødelegger alt som jeg vanligvis ville gledet meg til !! Jeg gleder meg selvfølgelig til ting, men har i bakhodet at det kan bli en periode med "=#¤)(%&"=¤)& før det blir koselig og greit igjen.... og DA gleder en seg ikke så mye som en bør vel?
Han ligger og sover nå - jeg får ikke sove, fordi jeg heller hadde hatt lyst å småprate om ferien og glede meg til den i morgen... ikke lure på om vi kjører eller ikke, og om hvordan vi "bortforklarer" at vi evt. ikke kjører i morgen - men på tirsdag f.eks? Eller om vi kanskje klarer å få alt på plass i bilen på en times tid og setter avgårde nesten like tidlig som vi hadde tenkt?
Hvordan hjelper jeg han til å glede seg til slike ting som f.eks. ferier, jul, påske, 17. mai etc? han har nok endel minner fra akkurat sånne dager som IKKE akkurat er lystige, vet det -- og prøver å senke stressnivået på alle sånne ting. Prøver å presse han minst mulig -- men det hjelper liksom ikke noe særlig..
Humøret svinger selvfølgelig i hverdagen også - han har lengre gode perioder, og så PLUTSELIG som lyn fra klar himmel får en en knyttneve i magen (IKKE bokstavlig). Da er humøret HELT snudd opp ned. Han har alltid en unnskyldning, kan blandt annet alltid skylde på at huset er rotete eller at han ikke finner en eller annen ting (og det er selvfølgelig også alltid min feil...) Det medfører at han tydligvis alltid kan oppføre seg akkurat som han vil.. Pleier å medføre en periode der jeg går på tå hev rundt han, og så plutselig er han seg selv igjen  Det merkes med EN gang når han er på vei inn i perioder, og når han er "tilbake". Men jeg må for all del ikke spørre - for han er jo selvfølgelig ikke sur eller noe som helst før han ble det fordi jeg spurte (eller kommenterte humøret - eller at han bare er helt stille og bare svarer på direkte spørsmål.) Igjen - min feil.
Hva i alle dager er dette - er det mannlig pms, hans historie, er han bare humørsyk? har han en troll til kjerring og hadde vært mye lykkeligere med en annen som holdt huset ryddigere og aldri rotet vekk noen ting for han ? Hmm... den konen hadde nok krevd MYE mer innsats i huset enn jeg gjør
Er lei og sliten av å ha en liten spenning i magen når jeg ringer han, når han står opp i helgene, når han kommer hjem til middag -- for jeg ser med første øyenkast hvordan han er den dagen.... og hører det når han sier hallo i telefonen...
|
|
Sliten og oppgitt
|
Re: Dr. Jekyll and mr. Hyde er ikke alltid så enkel å bo med....
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver! Har ikke noe råd til deg, dessverre, kom hit for selv å spørre om råd, men leste ditt innlegg først... Min mann er like ustabil som din i humøret, og jeg kan også merke fort hva slags humør han kommer inn i. Akkurat som din mann, ombestemmer min mann seg når vi skal på ferie - gjerne når alt er nesten ferdigpakket og klart og ungene gleder seg. Plutselig er det et eller annet som utløser at han ikke gidder, det er ikke noe vits i, vi kan like gjerne være hjemme, vi kan bare dra vi, men han skal ikke bli med... Likedan er det med jul, bursdag, 17. mai... Han er ikke noe glad i slike høytider overhodet, og stort sett hver eneste gang får han et eller annet depressivt anfall (eller hva det nå er) lille julaften, på bursdagen, på 16. mai - og orker ikke å ordne i stand. Jeg blir alene om resten av forberedelsene - og får følgelig alt for dårlig tid + at jeg blir alene med mine egne tanker og uvissheten i forhold til hva som egentlig vil skje nå... (Om forholdet vårt er slutt og han kommer til å flytte, hvor lenge den depressive episoden vil vare, hva jeg skal si til ungene, andre slektninger osv)
Jeg kom egentlig inn hit for å spørre om bipolar lidelse, type II. Har lurt i mange år på om det er noe som feiler mannen min, har vært innom tanken på ADHD og depresjon, men begynner nå og tenke mer og mer på bipolar lidelse, type II.
HÅper både din mann og min kan få hjelp. Dette er veldig slitsomt å leve med! Klem til deg!
|
|
Sterkogsvak
|
Re: Dr. Jekyll and mr. Hyde er ikke alltid så enkel å bo med....
Hei,
Dere virker som to flotte og tålmodige damer, og jeg fikk lyst til å svare på innleggene deres av følgende årsaker. For det første er jeg datter av en mamma med alvorlig bipolar lidelse, og jeg kan mye om denne lidelsen. For det andre kjenner jeg meg (dessverre) igjen i noe av oppførselen til mennene deres. Jeg har selv slitt mye pga traumer knyttet til barndommen og det å være pårørende, noe som gjør at jeg til tider er veldig sint, har svingende humør og at jeg overreagerer ( i alle fall sett med andres øyne). Det betyr absolutt ikke at jeg selv er bipolar, men at jeg sliter med posttraumatisk stress /reaksjoner på det vonde jeg har opplevd i barndommen (har blant annet mye mareritt, uro i kroppen). Jeg er selvfølgelig ikke rette personen til å stille diagnoser, men det jeg lurer på er om mennene deres kan slite med noe av det samme, altså posttraumatisk stress (særlig han som er sønn av alkoholiker). Det å være pårørende som barn "sitter igjen" i kroppen selv om man blir voksen, og man har gjerne lært seg bestemte måter å oppføre seg på når "farer" truer (og det kan være noe så "banalt" som det å reise på ferie/feire jul fordi man da gjerne gjenopplever/kommer på vonde minner fra barndommen.
Når dette er sagt, betyr ikke det at jeg unnskylder dårlig oppførsel. Jeg mener at alle mennesker selv har ansvar ifht hvordan de oppfører seg mot andre og reagerer. Selv har jeg i voksen alder måttet lære meg mye om alternative måter å handle på når jeg merker at jeg blir sint/unnvikende ifht mine nærmeste. Jeg har lært at når jeg føler meg sint er jeg veldig ofte redd og lei meg og trenger at noen ser meg/tåler meg og holder rundt meg. For å forstå dette har jeg hatt behov for profesjonell hjelp, og det behøver kanskje mennene deres også (men de må selv være mottakelig for det og ønske det selv).
Jeg vet ikke om dette var noe særlig til hjelp og om jeg kan komme med så mange gode råd. Tror bare jeg ville si at jeg forstår hvor vanskelig dette er for både dere og for mennene deres. Jeg ønsker dere alt godt!
Hilsen meg
|
|
normajean
|
Re: Dr. Jekyll and mr. Hyde er ikke alltid så enkel å bo med....
22. september 2011 19:00:35
Som om jeg skulle ha sagt det selv. Det tyngste er kanskje de gangene man ikke får noe svar. Når jeg ikke vet om det er min feil at han er på dårlig humør eller ikke. Min mann har diagnosen posttraumatisk stress syndrom. Han går regelmessig til psykolog, men har vanskelig for å snakke om det som foregår inni ham, og hva som har foregått før min tid. Vi var akkurat blitt samboere da en opprivende hendelse i livet hans hendte. Jeg satt som tilskuer på første rad, og det var alt annet enn gøy. Det tok enda en stund før jeg skjønte at her var det noe alvorlig galt, og ba han oppsøke hjelp. Det er ikke lett å snakke med noen om, fordi han ønsker ikke at noen skal vite det. Derfor skriver jeg det her.
Det jeg tror er tyngst er å ikke vite om det han sier å gjør er et resultat av PTSs eller om det faktisk er han. Som sagt har jeg ikke bodd så nært innpå ham før dette skjedde.
|
