|
jaelisab
|
Blir det aldri glemt?
Jeg vet ikke hvor jeg skal starte... Det har vel alltid vært sånn, så lenge jeg kan huske. Husker at alt var så mye enklere når man var mindre... Jeg har vel alltid vært en stille person som da folk ikke har lagt merke til. På barneskolen i 1-2 klassen var jo alle venner, men enkelte var på en måte bedre å være sammen med. Jeg følte meg vel mindre kul og alt det i en alder av 6-8 ... Jeg begynte å si ting som ikke var sant, bare små ting liksom. Det ble verre når folk da begynte å spørre, da måtte jeg jo finne på noe nytt... Til slutt satt jeg da der og var vel 7 år og hadde 12 ponnier, hadde vært på Hawaii, hadde en del spill og alt mulig. Men hva kommer vel ikke ut av munnen på et barn ?
Nå i ettertid så tenker jeg jo bare at det ikke bare er min feil. Folk burde jo ha skjønt det og bedt meg om å fortelle sannheten. Men neida.
Det gikk vel noen år før noen tok opp akkurat det der. Men i 5-6 kl begynte det å komme fram igjen. De populære husket selvfølgelig på det og fortalte det videre. Så ble det stilt igjen. I fjor, i 9'ende så tok de det opp igjen, de samme personene som alltid har vært "kul". De begynte å tegne ponnier på tavler og si det til meg. " gå å lek med de tolv ponniene dine" og det. Jeg taklet ikke mer med det. Jeg satt å gråt i et hjørne med venninnen min som trøstet meg. Da kom det en fra barneskolen ( barneskolen og ungdomskolen er ilag siden det er en liten skole ), han bære " du, hvor er ponniene dine ?" Jeg hadde da bygget opp et kraftig sinne som da gikk utover alle som nevnte det eller hintet til det. Jeg gikk rundt hjørnet og ropte at jeg kom til å drepe han hvis han ikke holdt kjeft. Da jeg kom bortover gangen sto det ei jente fra klassen, hun som hadde startet dette denne gangen, hun lo. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg slo til henne i trynet. Vi ble stående å lugge i hverandre helt til hun falt og da klorte hun meg, har nå et arr etter det. Det ble selvfølgelig møte med lærere og rektoren. Det gikk mange uker før vi i det hele tatt så på hverandre. Men nå er vi venner, klemmer en del hvis vi treffer på hverandre andre steder enn på skolen.
Folk fra bygder rundt om kring har selvfølgelig fått vite om dette og det er spesielt enkelte som har tatt det opp, men aldri en og en, bestandig i "flokk"-
Da jeg skulle på konfirmasjons leir skulle vi med akkurat de personene, jeg hadde ikke lyst i det hele tatt å treffe på dem. Jeg visste at noen kom til å si det. Det begynte med at de spurte meg om jeg ikke skulle ut å leke med ponniene, så sa de at de så ponnier ute i skogen. De begynte å si at man måtte passe på håret sånn at jeg ikke lugget det av dem. Til slutt kom folk jeg ikke visste hvem var å spurte om jeg ikke skulle leke med ponniene og alt. Jeg klarte aldri å svare fordi jeg satt med en stor klump i halsen og prøvde å holde tårene tilbake. Så begynte de å lage heste lyder på veggen, sånn som når hester løper. De sang det framfor alle sammen " 12 ponnier osv...". Jeg ville bare stikke av å komme meg bort. Heldigvis var jeg på samme rom som bestevenninnen min og andre som etter hvert fikk vite sannheten, de trøstet og forsto.
De begynte å skrive til meg på facebook, jeg blokket de og prøvde å glemme dette. Men det gikk utover vennene mine. Bestevenninnen min er plutselig blitt blandet inn i dette.
At de ikke skjønner at dette sårer! Det er nå noen måneder siden jeg hørte noe men hver gang jeg ser dem får jeg en klump i halsen.
Jeg skjønner ikke hvorfor folk må ta opp dette, og si det til random folk. Det er 9 år siden og det er enda ikke glemt. Jeg forstår ikke hva folk tenker med når de gjør sånt. Dette har plaget meg i ettertid, jeg er nå snart 16, er oppkuttet på hoftene og av og til på armene, jeg bruker alkohol for å glemme. Jeg har heldigvis kommet på rett kjør igjen, men tenker ofte på det når jeg hører folk nevne hester og løgn. Jeg var 6-8 år da dette skjedde, jeg visste ikke bedre!
Er det noen som har opplevd noe lignende eller kanskje har lyst til å prate med meg om dette ?...
|
|
JesseCuster
|
Re: Blir det aldri glemt?
Det var en veldig lei historie, barn kan si så mye rart, det er dumt de andre ikke greier å gi slipp på det du har sagt.
Er det ingen du kan prate med av voksne som kan hjelpe deg?
Hvis det er noen trøst begynner du snart på videregående, jeg vet jo ikke hvor du bor, men fordi disse ofte er så store er det mange som får en ny start her, selvo m de går i klasse med mange de har kjent fra tidligere.
|
|
LadyLazarus
|
Re: Blir det aldri glemt?
Det var en fæl historie, den gjorde inntrykk. Det er så små ting som skal til for at man blir mobbeoffer. Da jeg var liten, ble jeg mobbet av en gutt på barneskolen. Til slutt la jeg et brev i postkassa hans hvor jeg skrev at han var dum. Mange år senere kom noen på det, og jeg ble brutalt mobbet gjennom hele ungdomsskolen. Jeg var også litt eksentrisk, og brukte en gang et litt rart klessplagg på skolen i sjuende klasse - dette ble jeg mobbet for gjennom hele ungdomsskolen. Så vil bare si at jeg føler med deg! Mobbing er utrolig skadelig, og det verste er at man går rundt og føler masse skyld for de tingene man gjorde som kan ha ført til mobbingen. De aller fleste barn oppfører seg dumt, sier rare ting, lyver for å bli sett, det er helt normalt. Noen blir så desperate at de mobber andre. Og i en rettferdig verden er det disse som burde gå i seg selv i ettertid. Håper det går bedre med deg etter hvert, og at du plasserer ansvaret der det hører hjemme. Jeg heier på deg!
|
Copyright 2012 SI DET MED ORD - en tjeneste levert av Mental Helse. All rights reserved.
