|
Erling72
|
Utro, hvorfor gjør hun det?
Hei.
Vi er begge i 30 årene. Sammen har vi to flotte barn. Vi har jobb, hus, bil og båt. Ett flott liv rett og slett.
Men det er noe som virkelig plager meg, noe som gjør at jeg ikke får ro og som jeg tenker på dag ut og dag inn.
Det hører og med til historien at jeg har vært gift før, men skilte meg da min x-kone var utro for 2. gang. Sex begge gangene.
Ca ett år etter at jeg og min nåværende kone traff hverandre, rotet hun med en annen mann. De klinte etter det hun forteller meg. Hun fortalte meg det dagen etter. Dette var selvsagt veldig vondt men det gikk greit. Det var en feil, la oss gå videre.
Men jeg har blitt bedratt før, og den følelsen kommer tilbake fort, og den er så forbanna vond!
Så, noen år etter var hun ute på byen med blant annet min nevø. Hun traff da en amerikaner på byen, som hun hadde kontakt med i etterkant.
Hun fortalte at hun hadde truffet han, og at de sendte sms til hverandre. Dette godtok jeg ikke, og spurte hvordan hun hadde reagert hvis jeg traff en dame på byen som jeg hadde kontakt med i etterkant.
Hun godtok det.
Noen dager etterpå kom det frem at de hadde kysset.
Nytt slag i trynet. Det sier seg vel selv at min tillit ikke akkurat blir forsterket.
Så gikk det noen år, der alt var fint. Vi fikk vårt første barn, og hun ny jobb. Ting var fint.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde verdens beste tillit til henne, og merket hvis hun hadde truffet noen hun syns var spennende.
Men ikke noe galt skjedde. Men så snakket hun en del om en på den nye jobben. De pratet ofte, sendte sms, chattet osv.
Hun fortalte at hun likte å snakke med han pga at de hadde samme interesser, likte samme musikk mm.
Det gikk selvfølgelig galt.
Hun hadde vært på byen, hun hadde drukket alt for mye, de hadde truffet hverandre og rotet og klint. Jeg sa vi var ferdig, kalte henne dum og naiv, for jeg visste dette ville skje. Jeg hadde sagt til henne at jeg ikke likte utviklingen i bekjentskapen hennes. Jeg visste det ville skje!! Og det er bare enda vondere! Jeg hadde gått fra henne der og da hadde det ikke vært for barnet vårt som sov på naborommet. Kun derfor! Jeg forlangte at de aldri mer hadde kontakt. Uten rom for diskusjon. Det var greit.
Så en natt sendte han en sms til hun, der han skrev jeg savner deg. Hun viste meg denne. Jeg prøvde å ringe han, men han svarte ikke. Sendte en sms til han der jeg skrev at han aldri mer tar kontakt med min kone. Han sendte sms tilbake at han skjønte meg, og at vi kunne treffes og snakke hvis jeg ville. Noe jeg ikke hadde noen som helst interesse av.
Tilliten til min kone var ikke eksisterende, jeg stolte ikke på hun i det hele tatt. Men jeg følte vi måtte prøve, siden vi hadde ett barn sammen.
For barnet sin skyld.
Vi gikk da til familieterapeut, 2 ganger. Dette var veldig vondt for min kone, og jeg satt med en veldig dårlig samvittighet pga at vi gikk til terapeut. Så jeg ringte og sa at vi ikke kommer flere ganger.
Jeg angrer så mye på det nå!
Så fikk vi ett barn til. Enda ett herlig barn. Og vi var så lykkelige som vi kunne bli.
Så fikk hun kontakt med en kar som hun ikke hadde snakket med på 20 år via Facebook... De hadde VELDIG mye kontakt, både via sms, tlf og chat. Hun snakket og åpentlyst med han via videosamtale på MSN.
Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke satte pris på dette, men hun hadde ikke øre for det.
Det var tydeligvis en ny mann som var veldig interessant. Det gikk ikke for langt, men jeg føler jeg stoppet det. Ga beskjed om at dette aksepterer jeg ikke, og ga hun valget.
Så hun stoppet med den voldsomme kontakten, men "fersket" hun i en løgn da jeg spurte om hun hadde ringt han. Noe hun nektet for, men tlf hennes viste noe annet.
Og grunnet til at jeg sjekket tlf, er at jeg merket på hun at det var noe. Men jeg føler ikke jeg kan nekte hun noe, men har forlangt ett mer normalt kontaktforhold til karen. Som hun sier er reint vennskapelig, ikke noe mellom de.
De har kontakt i dag, og det er greit for meg. Men dere skjønner kanskje at jeg tviler, at sjalusien min begynner å bli større og større.
Og dette er noe jeg virkelig sliter med. Hun vil ikke snakke om tingene, og jeg sitter med følelsen av at hvis vi ikke har snakket om det på en stund, så tror hun at alt er glemt og ok.
Vi har i løpet av denne tiden hatt noen samtaler. Jeg merker at jeg blir deprimert, stresset og har det generelt mye vondt inni meg.
Men hun skjønner ikke det. Hun ser litt lett på tingene. Det kommer til ett punkt der man vil sjekke tlf, chat logger, Mailer mm. Den tviler er så utrolig vond, for da vet man at man ikke stoler på livsledsageren sin. Den personen man skal kunne stole på. Men det kan jeg ikke...
Hun har i mellomtiden klaget til sin kusine over min sjalusi, noe hun fortalte meg da jeg spurte om hun snakket med andre ang dette. Jeg spurte da om hun hadde fortalt hvorfor jeg var sjalu, noe hun ikke hadde. Da blir jeg ganske irritert, av to grunner. For det første fremkommer jeg som en idiot, og for det andre skjønner ikke min kone hva det går i. Hun skjønner ikke at jeg er sjalu pga hennes gjentatt feil. Hva skal jeg gjøre for å få hun til å forstå?
Hun begynner etter hvert i ny jobb, og treffer nye mennesker. Hun snakker om ett par personer, gutter selvsagt, fordi hun får lettere kompiser. Det er greit det, jeg godtar at hun har kompiser, men jeg ser lett hvis hun har kompiser hun syns er litt spennende.
Hun inviterte meg og opp på lunch på jobben hennes, for å treffe de nye kollegaene hennes. Noe jeg gjorde, og det var greie karer det. Ikke noe problem, og jeg var ikke sjalu. For jeg merket på henne at det ikke var noe mer enn kompiser.
Men så begynte det en ny kar der, broren til han ene jeg hadde truffet. Og jeg merket kjapt at dette var en hun syns var spennende. Den vonde følelsen kom veldig kjapt tilbake.
Så en dag hun hadde vært på byen, merket jeg på henne at det var noe. Dagen etter sjekket jeg tlf hennes, og leste meldingene. Der stod det en melding til han karen, der hun beklaget at hun hadde vært så luremus mot han, og kåtet han opp. Og at hun håpte han fikk seg noe på byen. Hva skal jeg si, verden min falt i dass! Jeg ville konfrontere henne med dette med en gang, men jeg hadde jo sjekket tlf hennes. Noe jeg sa forrige gang at jeg aldri skulle gjøre mer, for det er en så utrolig vond følelse å føle at man må gjøre det. Det er jo flere ganger jeg hadde villet gjøre det, men jeg føler det er å dra det for langt. Så jeg sa ikke noe. Jeg fikk ikke snakke om det, ikke luftet det, fikk det ikke ut.
For ting som dette er så vondt, så nedverdigende at jeg ikke vil snakke med kompiser om det en gang. Den eneste personen jeg kan snakke med alt om er henne, og hun er den som er utro mot meg, som svikter meg, barna sine, ekteskapet vårt....
Jeg husker ikke begynnelsen av samtalen, men vi hadde en diskusjon, ganske rett etter dette. Men jeg sa at hun var så forbanna ego, at hun var villig til å risikere ekteskapet vårt pga sine egne egoistiske lyster, å risikere at barna ikke fikk vokse opp med mammaen og pappaen sin sammen, pga at hun rotet det til med andre menn.
Hun sa da hun skulle slutte å drikke. Jeg sa hun ikke trengte å la være å drikke, men hun insisterte. Hun holdt seg noen turer på byen, og jeg følte jeg kunne slappe av litt når hun var på byen. Og det var en så deilig følelse, det å ha tillit til den man deler livet med. Men etter 1 mnd eller 2. Og sa hun ikke klarte å holde det, at hun savnet det å ta seg en pils eller 2 i lystig lag. Jeg måtte le, for jeg ventet på den. Jeg visste hun ikke ville klare å holde det. Men det plaget meg veldig at hun skulle ut å drikke.
For hun mistet fort kontroll.
Og hun kom hjem fra byen en gang, og hun hadde drukket for mye. Ingenting hadde skjedd sa hun, men likevel. Den "gode" gamle følelsen var tilbake. Herlig!
Dette går virkelig ut over meg nå føler jeg. Ikke barna, for jeg nekter å la min daglige deprimerende dårlig form gå utover barna våre. De er verden beste, og helt uskyldig i dette. Men de er og den eneste grunnen til at vi fortsatt er gift. Hvis jeg visste at jeg fikk samværet med barna mine hadde jeg gått fra hun på dagen! Tror jeg... For jeg orker ikke tanken på å ikke ha den daglige kontakten med barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett etter leilighet med 3 soverom. Til meg og barna. For hun får aldri samværet, det blir i så tilfelle delt. En uke på og en helvetesuke av. Ville det ikke vært bedre, at hun fikk holde på som hun ville, rote med andre menn, slå seg løs, herje og være den hun det kan virke som hun ønsker å være? Er det ikke bedre? Det vil være vondt, veldig vondt. For jeg elsker henne. Men man kommer over det. Gjør man ikke?
En liten avsporing...
Jeg ga henne flere sjanser til å fortelle meg dette, hintet frempå. Så en tvreklame om en dame som var "luremus" mot mannen sin. Begynte å snakke om luremus. Ga henne så mange sjanser i løpet av ett par dager, til å fortelle meg det. Jeg var virkelig nede når hun skulle på byen, det var vondt. Men så sprakk det, hun skulle ut, og jeg var virkelig dårlig humør pga det. Så jeg fortalte hun grunnen. Jeg hadde lest meldingene hennes, og siterte meldingen. Hun ble stille. Og det var en diskusjon på dette. Jeg har latt ting ligge. De har fortsatt kontakt. I hvert fall på Facebook. Sms eller tlf vet jeg ikke. Jeg vet og at hun kommer til å treffe han på byen igjen. Jeg vet at jeg ikke kommer til å godta det.
Så hva skal jeg gjøre?
Gi beskjed om at reiser du på byen og treffer han er vi ferdig?
En annen variant jeg har tenkt på, er så sende sms, høre om hun er med han. Og er hun det, så ta av meg ringen, ta bilde av den og send via mms med beskjeden om at du har 1 time på å komme deg hjem å ta den på meg igjen, ellers kommer den aldri på igjen.
Eller bare ringe og si at jeg kaster henne ut. Slenge klær og dritt i en bag og legge utenfor. Den klassiske.
Kanskje ta ett bilde av bagen når den står utenfor og sende henne? Eller, sende melding å si at hun kan bare bli med han hjem, at hun ikke trenger å komme hjem til mann og barn. At hun ikke har en mann lengre? Eller ta bilde av separasjonspapirene og sende henne?
Alle disse tankene er terapi. Men ikke nok.
Jeg vet ikke hva jeg skal forlange for at ting skal bli bedre, for hun mangler tydeligvis den egenskapen av å se at nå går jeg for langt. Dette er ikke riktig. Det må jo være noen tanker om dette hos henne, der hun på en eller annen måte rettferdiggjør ovenfor seg selv at hun ikke gjør noe galt.
Er hun rett og slett bare dum? Uintelligent?
Jeg vet hun ikke er det! Så hvorfor??
Er det min feil?
Er det min feil pga at jeg vet det vil skje, og hun vet at jeg vet og derfor er det lettere for hun å være utro for jeg tror jo uansett at det vil skje?
Hvorfor går ikke hun fra meg hvis alle andre er mer interessante enn meg?
Jeg var tykk før, og tenke det var litt derfor. Så jeg har slankeoperert meg, og er slank nå. Men samme dritten.
Får mye mer oppmerksomhet fra andre damer. Nyter det, men det går ALDRI for langt. ALDRI! Ett smil, en hyggelig samtale, men ikke en flørt, ikke bytte tlf nummer, eller legge til på facebook. Det blir så feil. Jeg tillater ikke meg selv å havne i en situasjon der noe sånt kan skje. Ikke faen!
Hvorfor tillater hun det?
Kanskje hun hadde fortjent å smake sin egen medisin? Men hvorfor skal jeg nedverdige meg selv til å gjøre noe sånt? Ikke aktuelt! Hun har til og med sagt at kanskje jeg skulle snakke med noen, om min sjalusi. Jeg blir satt ut, hun skjønner ikke hva problemet er. Hun er heller ikke villig til å være med å snakke med noen. Men blir nok med hvis hun får ultimatumet. Noe som kanskje kommer snart. Kanskje hun skjønner mer når hun snakker med noen andre?
Det nærmer seg helg, og jeg kjenner den vonde følelsen komme mer og mer. Skal hun ut i helgen? Ikke på fredag, for da skal vi på fest sammen. Men hva med lørdag? Når hun skal på byen, blir jeg sur. Jeg lukker meg. Får den ekle vonde følelsen. Og jeg vet det ikke kan fortsette sånn. Jeg kan ikke ødelegge meg selv pga hun. Eller tillate at hun ødelegger meg. Hvem vet, kanskje jeg er separert neste uke, eller uken etter det?
Hun er selv skilsmissebarn og kjenner nok på følelsen av å ikke vokse opp med begge foreldrene sine. Bare pappaen i helgene.
Hva skjer når ungene spør hvorfor er ikke mamma og pappa gift lengre?
De trenger ikke få vite det, men hva hvis de får vite det?
Jeg vet at foreldrene hennes ikke er gift lengre pga noe moren gjorde galt, men min kone vil ikke vite hva det er.
Var hun utro? Jeg vet broren hennes var utro. Men samboeren hans viste og storsinn, og tilga.
Føler det er noe jeg har gjort hele tiden, tilgi tilgi tilgi..
Han vet hva moren gjorde. Er det en familieting? Det er jo utidig morsomt...
Kan noen der ute komme med tips? Jeg orker ikke lese dump den kjerringen osv osv osv. Det tenker jeg hver eneste dag selv.
Kom med noe konstruktivt, hjelp meg å forstå så jeg kan snakke med henne om det, så hun forstår.
For alt jeg vet, er dette en fase som hun er ferdig med når hun runder 40. Men orker jeg vente så lenge? Neppe... Hvis jeg må begynne på nytt, blir det snart. Ikke om flere år.
Da jeg traff hun bodde hun med en annen. Vi var begge to sammen med andre. Men da jeg skjønte hvor det bar, ble det slutt med henne jeg var sammen med. Og da var det ikke lange tiden før hun og flyttet ut fra samboeren sin. Det var veldig ryddig og greit. Sånn det skal gjøres hvis man velger å gå fra den man deler livet med.
Hun har kontakt med x-en ennå. Uten at det plager meg.
Han er en kjempehyggelig kar, og der er det ikke noe mellom dem.
Så jeg syns virkelig ikke at jeg er en veldig sjalu type.
|
|
Førskolelærer
|
Re: Utro, hvorfor gjør hun det?
25. september 2011 18:20:56
Tja - hvorfor er man utro? Er selv midt oppi en separasjon fra min kone de siste 10 år, og den følelsen jeg sitter med nå unner jeg ikke min verste fiende. Ensomhet, mindreverdighetsfølelse, depresjon, sorg, sinne, utrygghet, søvnvansker m.m.
I mitt tilfelle har hun vært utro mot meg på det følelsesmessige planet, etter at hun var på en festival sammen med noen av sine venninner og venner. Der traff hun en fyr som hun forelsket seg i etter noen nære samtaler et par kvelder. Det har ikke vært sex inne i bildet, men et par kyss. Det har jeg fått bekreftet av hennes bror som også var på samme festival og bodde i nabovogna til der hun og et par andre venner bodde i lag. Skulle egentlig ønske det var sex, og ikke følelser det gikk på. Er litt enklere å forholde seg til og noe mer konkret.
I vårt tilfelle har årsaken til hennes utroskap vært en slags mangelsykdom hos henne, og hun har vært mottakelig for de følelsene.
Jeg kjenner henne veldig godt, og jeg merket jo med en gang hun kom hjem at noe ikke var som det skulle. Jeg spurte hva det var med henne, men fikk til svar at hun tenkte mye på jobben nå som ferien var over. OK tenkte jeg, og snakket ikke mye mer om det. Da jeg merket at hun fremdeles ikke var den samme jenta som før konfronterte jeg henne nok en gang litt sterkere denne gangen, og da svarte hun at hun hadde fått varme følelser for en annen. Gulvet forsvant vekk under meg og allt raste sammen. Hun sa at kontakten var brutt, og samme dag bestilte hun time på familiekontoret. Dette var en og en halv uke etter festivalen. Jeg reiste bort i ei uke til familien min og for å få noen fra min side av familien å snakke med. Jeg hadde jo tross allt et håp i og med at hun hadde bestilt time på familiekontoret og sagt at kontakten var brutt. Hun hadde aldri på de 13 årene jeg har kjent henne løyet for meg eller sveket meg på noen måte. Da jeg kom hjem inviterte vi et par til oss for å drikke litt vin, prate og høre på musikk. Jeg merker da at hun hadde fått en atferdsendring i forhold til sin mobiltelefon. Dette har alltid vært åpent og vi har lest hverandres sms hvis den ene kjørte bil eller dusjet osv, eller tatt telefonen for hverandre av samme årsak. Hun hadde til og med telefonen med på do og nesten aldri utenfor rekkevidde. Da visste jeg at hun hadde løyet til meg og nok en gang konfronterte jeg henne og fikk et bekreftende svar. Nå skal hun ha kreditt for at hun har vært ærlig, men det var først under konfrontasjon hun var det!
Nå nevnte jeg litt tidligere at utroskapen hennes var en slags mangelsykdom. Etter 10 års ekteskap er det fort gjort å ta hverandre litt for gitt, og ikke lengre kjenne de følelsene man gjør når man er forelsket. Det er noe dypere, trygghet, kjærlighet, trøst osv. Hun er en meget sterk dame som har klare meninger i, og om det meste. Hun har en utfordrende jobb som leder for mange mennesker i kommunen og da trenger hun disse egenskapene. Tror skillelinjen mellom jobb og privat har vært litt utydelig for henne. Alt som skal skje, når, hvor og hvordan tingene skal skje skal helst være på hennes premisser. Hvis jeg har tatt det opp, foreslått ting m.m har jeg i alle år møtt en strøm av argumenter som jeg har kjempet for etter beste evne. Ettersom årene har gått har jeg til slutt gitt opp denne kampen og tatt meg flere ganger i å si "ja vel" selv om det har gjort vondt og hun har merket det og sagt at jeg ikke må være så "hårsår". Dels for å komme videre i et prosjekt, og dels for å bevare husfreden.Det har gjort meg til en ulykkelig person innvendig, misfornøyd person som har prøvd å si "hadde jeg bare hatt den tv`n med litt flere finesser", eller "den bilen med litt sterkere motor", eller klagd på småting så hadde jeg blitt lykkelig. Hjelper jo ikke heller at jeg har vokst opp i et hjem der ingen ting vanskelig skulle snakkes om, og vi fikk ikke trøst eller forklaringer. Vi skulle heller ikke synes eller høres, bare være snille. Dette blir en konfliktsky av og det er uheldig i det videre liv. Jeg opplever også at hun er en jente som søker bekreftelse i fra alt og alle på at det hun gjør er bra, og på utseende. Hun er vakker må sies, men det forteller meg også at hun har en usikkerhet i seg, men den vil hun ikke snakke om. Det har jeg fått bekreftet av mange i hennes nære familie som sier at hun har vært slik fra barn av og opp i gjennom oppveksten. Når det er slik har jeg opplevd å ikke bli bekreftet tilbake, eller følt gjengjeldelse av den omtanken jeg har gitt henne. Det være seg små og litt større ting. Jeg er ikke den som vil ha blomster i hytt og pine, eller gaver, men et smil, en god frokost, eller "nå er du pen" istedenfor du har pen skjorte f.eks. Når jeg gir henne en svær rosebukett med et langt håndskrevet kort og et kjærlighetsdikt til bryllupsdagen, så gjør det nesten litt vondt når jeg får en 17.mai bukett fra Statoil tilbake. Hun kunne like godt latt vær det, og heller gitt en lang klem. Det skal ligge litt omtanke bak. Hun mente det vel godt men det sier litt mer enn det.
Jeg kunne nevnt mer, men summen er at jeg nok har vært deprimert de siste 3-4 årene men greid å holde maska sånn noen lunde. Alle rundt oss har opplevd oss som et perfekt par. Dette er det jo ikke lett for henne å leve med i lengden og det har jo blitt litt kjøligere på soverommet også. Når man er deprimert er man heller ikke mottagelig for innspill og faresignaler som kommer enten i form av ord eller handlinger. Hun har manglet noe fra meg som noen andre har truffet henne på når det gjelder følelser. Derav "mangelsykdom". Det er trist å tenke på det hun har gjort mot meg. Jeg har jo også ubevisst såret henne, og hun har kanskje følt seg avvist. Hadde jeg greid å snakke om følelser og stå mer opp for meg selv hadde det kanskje ikke vært sånn. Jeg tenker at hun også trenger en kursendring, for hun skal være heldig hvis hun treffer noen som er sterk nok, og holder ut hennes argumentering, mangel på omtanke og kontrollbehov i lengden. Hun sier jeg er den som kjenner henne best, vi har mange gode minner og opplevelser sammen og mange som er glade i oss, og hus og hjem vi har bygd opp sammen. Hun kan heller ikke finne noen snillere mann. Derfor er det veldig vondt å skulle gå fra henne jeg elsker uten at hun er villig til å gi familiekontoret en sjanse til å hjelpe oss til å gre opp i floken når vi har et godt fundament. Hun sier også at hun er glad i meg på alle områder utenom kjærestefølelser. Er så redd for at hennes avgjørelse skal være forstyrret av den følelsen hun opplevde på festivalen, og være tatt i en tilstand av følelsesmessig kaos. Med det mener jeg at hun har handlet og løyet, noe som strider i mot hennes moral og prinsipper. Det hele bunner jo ut i mangel på kommunikasjon.og det er trist med tanke på det vi driver med til daglig. Her føler vi begge ansvar.
Heldig vis har vi ikke barn oppi dette. Har jo erfart mange ganger, og mener det er bedre hvis par bryter opp og kan ha et godt forhold etter hvert, eller at man skal ha det trist sammen i parforholdet. Det er noe barna merker med en gang og er ikke til deres beste. Greier man å ordne opp er jo det aller best.
Det jeg merker nå, er støtte fra hennes familie og fra venner som kjenner oss. Det er godt, men samtidig ser jeg jo at hun har det fryktelig vondt. Jeg kjenner henne av utseende, men ikke i væremåte og det er jo helt forferdelig. Slik jeg føler nå, så kan jeg ikke sette ord på hva det er jeg er redd for å miste. Er det henne, tryggheten, forutsigbarheten?? Er jo redd for tanken om evt å måtte begynne med blanke ark et annet sted, og lurer jo på om jeg greier å bygge meg opp slik at jeg kan være mottakelig for kjærligheten igjen. Ønsker jo ikke å være alene, for det er trygt og godt å kunne vise omtanke, få omtanke, ha noen å feire høytider med, reise med, noen å legge seg med og prate med, og dele små og store gleder med. Det ligger jo i oss alle. Skal søke hjelp der jeg kan finne det, og i morra bærer det til psykolog. Trenger noen timers oppfølging der kjenner jeg og det ser jeg frem til. Godt å skrive også som dere ser. Blir litt roligere av det Må prøve å venne meg til aleneheten og ensomheten. Selv om jeg er sammen med andre så er jeg jo alene med mine tanker. Skal prøve å finne tilbake til aktiviteter og tanker som gjør meg lykkelig igjen. Trenger kortsiktige mål og det går vel bra bare jeg tar tiden til hjelp
|
