Til deg..

Til deg..

Jeg føler meg litt rar som skriver ned ting..og skriver dette med deg i tankene..jeg bruker ikke gjøre slikt..føler meg litt stalkerish, men det får gå..jeg har lenge hatt en trang til å skrive noe så det får jeg bare gjøre. Jeg husker at jeg så deg på videregående første året..syns du virket som en arrogant dust..etter hvert så ble jeg vel betatt og så begynte jeg å se deg ut i gangene, i friminuttene. Jeg merket og kjente det på kroppen før du dukket opp, en form for energi..men en selvfølge er at jeg aldri skulle snakke med deg. Har aldri turt å snakke med noen, men aldri med deg! 3 år passerte, og så var skoleeventyret slutt. Jeg fortsatte videre..jeg tror at jeg gav opp på kjærligheten..jeg gav opp på meg selv og har aldri sett på meg selv som om jeg fortjener noe..jeg gav meg selv til andre som jeg følte at jeg kunne hjelpe..at jeg kunne redde, men det gikk bare til helvete. Jeg bodde i en annen by i et år og fikk gjennomgå store konsekvenser av dumme valg, jeg ble syk og overlevde knapt da jeg kom tilbake til oslo igjen. Jeg begynte på en ny skole, fikk en ny start, en ny jobb. Nå i det siste har jeg begynt å få mer selvtillit. Plutselig kjente jeg de vibbene..du var der! jeg kjente på deg at du sanset meg og. Nå har jeg begynt å tenke på deg..kanskje er du den rette? Jeg vet ikke, og får visst aldri vite det..for jeg kommer aldri til å tørre å snakke med deg,,