Avvisning igjen

Avvisning igjen

Avvisninger suger. Det har vel alle her vært borti, på et eller annet nivå. Denne gangen ble jeg, atter en gang, avvist, uten å ha stilt noe spørsmål. Det føles ikke særlig bra akkurat. Bedre enn å bli avvist av noen en har investert følelsene sine i da. Det er sjelden jeg klarer å komme nær nok ei jente til å prøve meg på henne. Angsten sitter djupt. For det meste blir det jo avvisninger. Jeg kan jo skjønne det. Det er vanskelig å finne noen som det klaffer med følelsene med. Men systemet passer ikke meg. Jeg har angst. Jeg trenger tid. Hver jente jeg prøver tar det gjerne måneder før avvisningen. Da må jeg starte på nytt. Det tar det år for meg å finne noen. Hadde jeg passet inn i mannsrollen hadde det vært enklere. Gå på ei jente, kanskje flere. Få avvisningen, koste den av seg, og gå på neste. Jeg passer ikke inn.

Denne gangen var det anderledes da. Jeg sa "glad i deg" til ei nær venninne. Jeg har sagt det ei stund til nære venner nå. Og det har vært vennskapelig ment. Denne gangen spurte hun om jeg er interessert i henne som mer enn en venn. Jeg har ikke utforsket tankene mine om henne. Så visste jo ikke om hva jeg egentlig følte. Så sa det som det var. Og fikk til svar at hun ikke hadde noen andre følelser enn vennskap. Hun ville ha det av veien, så vi ikke endte opp såret.. kan jo skjønne den. Er samme grunn til at jeg ikke har begynt å utforske de følelsene. Men atter en gang har jeg da blitt avvist, uten å selv søke noe svar. Å si "glad i deg" kommer nok ikke til å føles like godt for meg, fra nå av.