alvorlig kjærlighetssorg..

alvorlig kjærlighetssorg..

jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver her.. kanskje mest av alt for å få tømt hodet for tanker.. Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som ikke har hatt sånn veldig mange erfaringer med gutter.. Jeg har hatt kontakt med forskjellige gutter nå og da, som jeg har hengt med/holdt på med i en periode og så har det tatt slutt.. Like før sommer møtte jeg derimot en som endret på alt dette.. Han prøvde hardt å få min oppmerksomhet,selvom ikke jeg var spesielt interessert ibegynnelsen.. Men han viste bare så utrolig mange gode sider ved seg selv, og var utrolig søt, og etterhvert begynte jeg å utvikle varme følelser for han.. Jeg har alltid hatt utrolig dårlig selvtillit og problemer med å være fysisk intim med en gutt pga en hudsykdomjeg er ffødt med, og har sjeldent turt å slippe noen innpå meg av den grunn. I og med at jeg likte denne gutten så godt så valgte jeg å skrive et langt brev til han der jeg åpnet meg om alt som var vanskelig for meg, siden han også ville at jeg skulle fortelle han det om det var noe.. Etter jeg skrev dette brevet kom vi bare enda nærmere hverandre, og jeg likte han bare mer og mer. Det er første gang jeg har blitt forelsket i noen, og vi var som bestevenner med noe mer..
Han fortalte meg også at han aldri hadde følt det sånn som dette før, og at han tenkte på meg hele tiden. Og jeg begynte etterhvert å føle det samme, og han sa jeg ikke skulle være redd for å føle for han, da jeg kunne stole på han. Det er første gang jeg har følt at en gutt har vært ordentlig glad i meg. I og med at jeg også har problemer med å være intim, så sa han at vi skulle ta den tiden som trengtes for at jeg skulle føle meg komfortabel, men det var jo ikke sånn at vi ikke overnattet eller noe, for det gjorde vi..
Men, da jeg gikk rundt og trodde det var like før vi ble sammen, kuttet han plutselig ut å ta kontakt med meg. Da det hadde gått flere dager uten kontakt, spurte jeg han hva som var i veien. Og da sa han sånn helt ut av det blå at dette gikk altfor fort for han(selvom det var han som var mest ivrig hele veien), og at han var litt småforvirret over alt.. Dette skjedde før sommerferien, i begynnelsen av Juni, og hele sommerferien gikk jeg rundt og gråt, og gjør det enda.. Det har gått opp for meg hvor utrolig forelsket jeg er i denne gutten, som plutselig bare avviste meg..Jeg har følt meg konstant nedstemt i 3 mnd nå, og har nå tatt steget ut og kontaktet psykolog.. jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og har mistet lysten på absolutt alt, og ser verken ut eller inn.. Jeg føler meg litt lurt i tillegg, da det ikke virket som han var sikker på hva han ville.. Derfor gikk jeg rundt hele sommerferien og lurte på hva som ville skje med oss, hvordan han så på meg og om han fortsatt ville møtes.. han fastslo gang på gang at vi burde sees for å prate, men det har aldri skjedd. Og hver uke har han sagt at vi møtes, men dette skjer selvfølgelig aldri. Plutselig sa han også til meg for noen dager siden det jeg fryktet, at det ikke stemte mellom oss.. Jeg tror denne avgjørelsen er noe han har vært sikker på hele veien, men har bare ikke turt å si dette til meg, noe han burde ha gjort med en gang så jeg hadde en konkret avslutning og kunne kanskje da også hatt muligheten til å komme meg over dette på en raskere måte..
Jeg synes også på en måte at det er veldig flaut å gå rundt å være så lei seg som jeg er, fordi jeg føler folk tenker at dette aldri var et forhold og at det ikke var noe seriøst.. men for meg var dette veldig seriøst, pga sykdommen min, og at det er vanskelig for meg å gi så mye av meg selv som jeg gjorde med denne gutten. Pga den ekstremt dårlige selvtilliten min, takler jeg nok avvisning dårligere enn mange andre..
Jeg er også ganske sikker på at denne kjærlighettsorgen har gått over i en depresjon.. Jeg kommer meg på skolen, men sover dårlig og er ganske matlei. Som sagt har jeg også mistet lysten på mye som jeg før likte, og jeg ser for meg at jeg alltid kommer til å leve alene. Jeg føler meg også ofte ensom, og hver dag er lik ved at jeg drar hjem etter skole og sitter foran tv og pc til jeg går og legger meg igjen, og starter om att neste dag. Jeg gråter hver eneste dag, og kan begynne å hyperventilere av å grave meg ned i alle negative tanker.. Jeg blir rett og slett gal og helt fra meg av fortvilelse av å tenke på at han ikke vil ha meg lenger, han som var så opptatt av meg og likte meg så godt.. Jeg strever også med selvbebreidelse over ting, og er sikker på at det er noe med meg som gjorde at han dumpet meg.. Føler meg totalt mislykket ut og inn og innimellom tenker jeg at det beste bare hadde vært å forsvinne.. beklager langt innlegg, jeg er bare helt fortvilet.. Nå er det søndag og jeg spyr nesten av å tenke på en ny dag i morgen.. har også mistet all energi, og synes alt er et eneste ork...