|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
ensom0909
|
Vil bare.. forsvinne.. dø..
Jeg hadde en vennine.. en vennine som faktisk ikke var lik meg.. men så ble vi plutselig venner og alt snudde om.. vi ble helt like.. folk kalte oss faktisk tvillinger.. vi forsto hverandre.. vi delte alt.. vi var hverandres søstre, venner.. alt... men så.. trosset hun meg flere ganger.. såret meg.. og siste gangen var så stort at jeg sa stopp.. det har gått fire måneder siden den gang..
vi går på samme skole.. samme klasse.. vi har mange felles venner.. de som var mine venner først ble hennes også.. fordi hun er en som smisker med alle.. og trekker alle til seg lett.. nå er det som om alle foretrekker henne mer fremfor meg.. jeg er faktisk helt alene nå.. på skolen.. i friminuttene.. jeg sitter i et hjørne alene.. og gjør skolearbeid... også tar jeg turer på doen for at ingen skal se meg.. gjemmer meg der.. jeg spiser ikke heller... jeg har ingen å være med.. og folk merker det.. alle venninene mine foretrekker hun som såret meg mer.. selv om hun er en fake backstabbing bitch.. hun har ikke gjort noe som helst for å gjøre det opp igjen for meg.. faktisk har hun KUN gjort ting for å skade meg mer.. jeg vil bare dø... jeg kommer hjem og gråter hele tiden.. på skolen også er tårene mine beste venner.. jeg er ikke lykkelig mer.. jeg har ingen å vre med.. verken før eller etter skoletid.. jeg prøver å være med noen.. men det går ikke.. føler jeg bare henger meg på og de synes synd... jeg var jenta som alle elsket.. en livlig glad jente.. nå er jeg jenta med eksem fylte øyne.. og øyne skadet av tårer.. spenningshodepinen er verre enn før.. og forundrer meg ikke om det er no verre sykdom.. har feber også ofte.. samtidig med kraftig hodesmerter.. håper bare det er en utrolig farlig sykdom.. og jeg blir borte om noen dager.. eller uker... Eneste gangene jeg faktisk er lykkelig.. det er hjemme.. når jeg kan låse meg inn på do eller noe.. være for meg selv... snakke med speilbildet mitt.. og late som om livet mitt er noe helt annet enn det det er nå..... folk som aldri snakket med meg en gang.. kommer til meg innimellom.. fordi de ser at jeg er alene.. og bare snakker.. også går.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer... selvtilliten min er på bånn.. under det også.. en som skulle være min beste vennine tok alt fra meg på kort tid... jeg har aldri gjort en flue fortred.. men hvorfor skjer alltid det onde meg? Voldtekt.. misbruking fra familie, venner og ukjente... sykdommer.. smerte.. sorg.. hvorfor kan sånne som eks vennina mi ha det så bra med seg selv? når de har gjort så mye skade? mens jeg går rundt og føler meg råtten og skyldig?.... jeg føler meg mindre verdt.. jeg ekke verdt å leve en gang... jeg liker ikke det jeg liker i speilet.. selv om en del folk liker utseendet mitt sier de... jeg liker ikke hvordan jeg er... jeg vil bare.. bare forsvinne.. jeg føler meg mer alene..
om jeg tilbringer tid med kompiser..jeg har ikke mangel på det..har mangel på vennine..overalt...venniner drar ut,, shopper sammen... spiser sammen.. har jentekvelder... jeg lyver faktisk til folk om at jeg har planer ditten og datten dagen..
mens hva har jeg? ingenting...jeg bare klarer ikke mer... er det ikke noe som heter overdose av sorg? jeg har fått mer enn nok av min del av sorg... jeg er aldri utakknemlig for det jeg har... jeg har nok mer enn de fleste.. jeg ønsker bare.. å ha noen... jeg vil bare bli lege... jeg vil kun godt for alle.. men hvorfor er det slik med meg.. kan ikke si et ord uten at tårene triller ut.. øynene mine dør.. svir.. tårene stopper aldri... jeg vil de skal stoppe.. jeg vil langt bort... bare kortslutte.. alt.. det er eneste løsningen jeg har nå... ingen annen utvei.. prøvd alt.. vært tålmodig hver gang en storm har vært her... men jeg vil ikke mer... ingen tar smerten bort....
|
| |
|
dreambig
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
Hei du!
Så flink du er å sette ord på hvordan du har det! 
Skjønner at du har det vondt og at det er trist å miste en man har stolt 100% på.
Håper du kommer deg gjennom dette og greier rette blikket opp og ut igjen, uten at tårene hemmer deg. Det er lov å gråte. Og det kan være godt å rense vekk grums ved å la tårene få renne. Når du har grått lenge nok, går du videre. Det er mange fantastiske hendelser som venter på å bli en del av ditt liv, når du er klar for å slippe det til...
Livet byr på mange utfordringer, og for noen mange flere utfordringer enn et ungt hjerte er i stand til å takle. Noen av oss har måttet bruke en del tid på å reparere søndreknuste hjerter og et tilsynelatende ødelagt liv. Men det går an å komme styrket ut av de utroligste ting... Vet at du ikke tror meg, og at det egentlig ikke passer å si det nå. Men det er iallefall sannheten for mange - kanskje også deg?!
Jeg ønsker iallefall, av hele mitt reparerte hjerte, at du ikke gir opp, men gir livet og deg selv flere sjanser! Det finnes mennesker der ute, inkluder meg, som vil sette STOR pris på at du fortsetter å leve! Ønsker deg all mulig styrke og indre kjærlighet til å komme deg gjennom denne vanskelige tiden!
Klem fra Benedikte!
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
Det var utrolig oppmuntrende skrevet.. og det hjalp meg litt. Tusen takk!
Men det er aldri lett for meg.. Er ikke bare det at jeg ikke har venner eller noe, tenker på alt jeg har gjennomgått generelt i livet.. Voldtatt av egen farfar, brukt av en gutt jeg trodde var kjæresten min.. mobbet, utestengt.. kanskje en måned i livet var alt perfekt.. da jeg trodde alt var perfekt.. men nå vil jeg bare henge meg selv.. jeg er mindre verdt.. jeg er dømt til å være alene.. og ha det vondt.. folk på min alder morer seg.. fester.. er sosiale.. hva har jeg? ingenting.. tårene kommer jeg ingen vei med.. jeg klarer bare ikke mer:'( vil ikke sitte i en krok på skolen med bøkene og late som om jeg sitter alene fordi jeg vil lese.. ikke fordi jeg ikke har noen å være med... jeg er lei av å lengte etter en vennine og tilbringe tid med etter sklen.. alt er blitt tatt fra meg.. jeg er helt alene og kommer ingen vei videre.. jeg er så redd for 17 mai.. jeg vil være ute og kose meg med venniner.. men jeg har ingen:'( alle er ute den dagen.. men jeg er redd jeg blir igjen alene sittende som alltid hjemme.. og dør... har prøvd å gjøre alt.. men føler meg bare ikke verdt det.. selv om jeg får kanskje et tonn komplement hvr dag for hvordan jeg ser ut.. så føler jeg meg like råtten..:'(
|
| |
|
skyggemann
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
Hei du!
Benedikte har rett, det går an å komme seg videre. Det du forteller om er veldig alvorlig, særlig overgrepet, og det slett ikke rart at du har enormt mye indre smerte. Jeg skal ikke lyve for deg å si at den vil bli borte, for det virker usannsynlig. Men den kan bli mye mye mindre, hvis du får riktig hjelp. Kanskje nesten helt borte.
Jeg vil råde deg til å kontakte støttesenteret mot incest. Søk dem opp på nett, og ring dem! Du kan være anonym, og kanskje det hjelper deg å få pratet om voldtekten, hvis du makter det. Tror også det går an å delta i grupper med andre jenter som har opplevd overgrep.
Hvis du har en fastlege du stoler på er det nok lurt å fortelle han/hun om overgrep og selvmordstanker. Det er viktig å få hjelp, og en stor fordel å få det mens du ennå er ung.
Jeg skjønner veldig godt at alt virker håpløst. Men hvis alt er håpløst har du vel ingenting å tape ved å forøke å få det bedre?
Håper du finner tilbake til din opplevelse av å være verdifull, og får det mye bedre enn du har det nå. Lykke til!
-klem fra meg
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
Nå har jeg prøvd å holde meg selv oppe og gående for en lang stund.. Prøvd å legge alt bak meg. Selv om jeg er ensom til tusen har jeg latet som at alt er i skjønneste orden. Men det går ikke.. Jeg er livslei. Jeg gjør så mye for andre mennesker.. f.eks familien min. Jeg rydder huset, lager mat.. sliter meg ut.. er snill mot alle.. men hva får jeg tilbake? ingenting.. no love, no appreciation.. ingenting:´( I stedet for jeg masse kjenne preken om hva som er galt med meg.. klærne mine, at jeg sminker meg, hvordan jeg er som person.. hvordan jeg er som person? Jeg er en person som aldri sårer noen.. Men som får tusen store kutt skader selv.. ALLTID er jeg offeret på alle mulige steder.. jeg er sliten av det.. minner om overgrepet som faktisk var prøvd på meg flere ganger før.. samt gamle mobbing minner.. den konstante reminder om at jeg er verdens mest ensomme person, spiser meg innvending.. jeg prøver å si det til moren min hele tiden. men i det sekunder jeg forteller så forstår hun meg og støtter meg.. men etter litt igjen så er alt borte.. no understanding whatsoever...jeg vil bare dø.. jeg klarer ikke mer.. jeg vil ikke snakke med noen mer heller.. jeg er sliten av å gråte og gråte øynene ut.. jeg vil bare bort.. langt bort..
jeg har en eldre søster.. det eneste hun gjør dagen lang er å sitte på pc, dra ut eller tekste hele tiden.. men hun får all den kjærligheten og alle komplementene som finnes.. mens jeg? Som ALLTID gjør godt mot folk ikke får en dritt.. jeg er dritt lei.. sliten.. orker ikke mer.. Jeg vil ikke være med noen mennesker mer.. ikke i noe hus.. ingen steder.. vil bare isolere meg og løpe fra alt.. DØDEN er ett fint ord som jeg gjerne vil prøve.. jeg vil fly langt bort fra jordas overflate og opp.. Selv om jeg nok fortjener mer dritt og venter på mer sorg videre er jeg lei.. er det alt jeg er her for? og bli brukt og voldtatt.. og bli lagt til side for å dø? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer.. jeg vil jo ikke leve.. hvorfor la meg?:´( ingen skjønner hvordan jeg har det.. ingen...
Kan ikke jeg bare få fordufte? frister så mye noen ganger å bare løpe bort.. bare dra langt langt bort.. men så har jeg ingenting.. ingen penger.. ingen dekning og sikkerhet:´( selv slekntinger gir meg tåpelige kommentarer og forbedringer jeg MÅ komme med.. de sier alltid: ikke ta det nært, men ditten og datten og ditten.. hele tiden.. ikke ta det nært? når folk hele tiden skal drive og mobbe meg.. om klærne mine, om utseendet mitt, om alt som er galt med meg... jeg har det sååå vondt:*(
|
| |
|
casablanca
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
Hei ensom!
Det gjør meg virkelig vondt å lese hvordan du har det, og det er iallfall helt sikkert at ingen fortjener å ha det slik som du har det nå. Kanskje du burde oppsøke en psykolog? Ofte kan det være bedre å snakke med en som er profesjonelt utdannet til å høre på mennesker som har problemer, enn noen som er i nær familie. Du har rett i at det er noen som sier at de forstår, men de gjør det egentlig ikke. Og de kan gjøre mange dumme ting, kanskje uten å mene det, og så skjønner de ikke hvor dypt de sårer. En psykolog har lang utdannelse og erfaring i å lytte til andre, og vise empati, det er noe helt annet, jeg vet det, for jeg har prøvd. Hos en psykolog blir du akseptert for det du er. Bare det er god nok grunn til å gå dit. Alle de kroppslige symptomene dine tror jeg kommer av alt det du sliter med innvendig. Og når du bærer alt alene, og ikke har noen å snakke med, så vil det gi seg utslag på kroppen, fordi kropp og sjel henger nøye sammen.
Lurer litt på hvor gammel du er, jeg?
Uansett så er det fint at du skriver her hvordan du har det, for det er iallfall en måte å lette på trykket. Og så håper jeg at det er flere som svarer deg, slik at du føler at du får støtte. For det er jo det du ikke har nå etter det jeg forstår.
Går det an å finne venner i en annen klasse enn den du går i? Kanskje ved å begynne på en ny fritidsaktivitet? Det er iallfall ikke noen løsning å isolere seg.
Jeg tenker litt på de reaksjonene du har fått fra andre, om at du ikke skal ta deg nær av ting. Det synes jeg er veldig lett å si for folk, kanskje særlig dem som ikke får så mange kritiske/nedsettende kommentarer selv, de vet nok ikke hvordan det er. På den annen side, så kan det av og til være lurt å si til seg selv at det andre sier ikke skal få knekke meg. De er ikke verdt det.....de er utrolig dumme, og har veldig dårlig sosial kompetanse, og det er iallfall ikke din feil, så du har ingen grunn til å føle deg mindreverdig fordi de andre ikke har vett til å oppføre seg. Jeg vet av egen erfaring at det kan hjelpe noen ganger iallfall å snakke slik til seg selv. Men i og med at du har opplelvd flere alvorlige overgrep, så tror jeg at det er nødvendig for deg å snakke med en fagperson. Jeg ser at noen også har anbefalt deg incest senter tidligere, og det kan kanskje være en god ide. Men ta grep, tenk på deg selv, gjør ting som er bra for deg selv, og gi litt blaffen i de andre en stund. Du skal iallfall ikke være deres tjener....
håper du får noe ut av det du skriver. Og skriver du mer, så skal jeg svare deg igjen....
hilsen meg
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
05. september 2010 18:17:16
Jeg prøvde å snakke med legen om at jeg kanskje lider av depresjon og alt.. men fikk ikke så mye ut av turen ned til henne.. Han gutten jeg har likt så lenge har fortsatt kjæreste, og han har det helt herlig. Er nesten nesten over han, men likevel virker det ikke så enkelt for meg.. føler meg råtten når han sier han aldri har følt sånn for noen annen jente:´( faren min er hele tiden sinna propp på meg.. blir sur uten grunn, så føler meg kjempe dritt. Hadde bursdag i går, og ALLE var såå nydelig mot meg.. masse gaver, omtanke og kjærlighet. Men savnet inni meg etter glede er fortsatt der. Jeg skylder helt og holdent kun på det farfar gjorde. vil fortelle folk hva han gjorde, så de skal slutte å like han så mye og være glad for at han lever..
jeg er kanskje fælt menneske når jeg sier at jeg ikke vil at han skal leve.. han er snart hundre år og lever fortsatt.. og alle håper og ber hele tiden om at han fortsetter å leve.. men så lenge han lever så kommer jeg til å lide enda mer pga det han gjorde.. faren min velger alltid foreldrene sine fremfor oss barna.. og jeg vil fortelle han hva hans råtne far gjorde, men jeg klarer ikke.. farfar prøvde ikke en gang, men fem ganger å voldta meg.. pga den hendelsen føler jeg meg ikke verdt noe.. selv når så mange elsker meg føler jeg meg skitten og at jeg ikke fortjener så mange gode mennesker:´(
Legedrømmen er eneste jeg har.. nå går jeg siste året på vgs.. og redselen bare øker og øker:´( jeg må bli lege.. men minnet mitt er mer svekket en før.. i matematikk blir jeg tatt hensyn til.. men andre realfag vil ikke skolen høre på meg.. har returnert til skolen jeg gikk på i to år.. men angrer litt ettersom mange av lærerne er så negative til framtidsvalget mittt.. presset og stresset spiser meg opp innenifra:´(
|
| |
|
Restfull87
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
10. oktober 2010 17:21:13
Ååh dette var svært mye for en person og bære helt alene, spesielt det med din farfar, det er nesten som jeg kan kjenne hvordan det gnager på insiden av deg :\
Jeg er litt redd for og foreslå ting, for det er ikke lett for meg og vite hva som er best for deg. Men jeg ville ha avslørt han der farfaren, ja jeg ville gjort det. Før han dør og sjansen går forbi !
Du fortjener å få rettferdighet, og en hel drøs av ting som tilkommer et hvert menneske.
Og ikke føl deg råtten. Følelser kan styres av din tro. Begynn med og vit at du ikke er det, og hold fast ved det, selv om følelsene ikke stemmer overens. Har du hørt utrykket at om man hører en løgn mange nok ganger så vil man kunne begynne og tro den ? Det gjelder også inbyrdes i dine tanker, du må ikke la tankene fare from på autopilot, vit faktaene og avis løgnene.
Jeg er sikker på at et sted der inne så vet du kanskje med deg selv at følelsene du kjenner ikke alltid er logiske, men så tror du følelsene dine mer en logikken. Ikke tro at alt som du føler er sant. Hjerte kan bedra, ja det sies vel at det er det mest bedragerske et menneske har(men det vet ikke jeg)
Og du kan ikke være skitten, derimot høres det ut some du har et rent og godt hjerte. Jeg håper sannelig ikke du holder tilbake sannheten som du kanskje trenger for din egen legedom for å skjerme familien eller noe slikt !
Det er på ingen måte egoistisk og ivareta sine egen behov. Og hvis du vil bli lege og ha en framtid så blir du nødt til og prioritere og lege deg selv først. Ikke føl skyld, men krev din rett og gjør det du trenger og gjøre for å ihvareta deg sjøl.
Fikk inderlig lyst til og bare holde deg når jeg leste, så du om så bare for et kort øyeblikk kunne hvile fra alt dette.
Legg til en klem fra meg også i tillegg til de over. Hilsen Daniel
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
31. oktober 2010 23:21:25
Jeg bare prøver å komme meg videre. Men det er ikke lett. Faren min sier hele tiden at jeg ikke duger til noe som helst, at hver gang jeg forbanner besteforeldrene mine eller gjør narr av dem, så er det ett steg nærmere til ett helvetes liv.
Hvordan skal jeg få folk til å skjønne? Jeg går alltid rundt og prøver å fortrenge det som skjer med meg. men jeg klarer ikke snart mer.. Jeg smiler og ler og prøver alltid å fortrenge all slags smerte jeg går rundt med. Men til tider blir det bare for mye:'(. Jeg føler jeg har tatt mer enn nok av min del av smerte..
Jeg vil bare komme inn på legestudiet i london og bare bli der. Langt unna familie, venner.. Alt.Jeg takler ikke folks motbydelige og spydige kommentarer eller noe mer. Folk tror de vet alt. Men ingen vet noe om meg.
Selv min egen søster skal slenge dritt mot meg. Jeg føler ingen er villige til å hjelpe meg eller støtte meg. Og om jeg forteller om farfar er det jeg som blir sett på som den skyldige. eller som det mamma sa den gangen jeg fortalte henne: Han er syk og gammel, du tok sikkert feil =) du var jo så liten. Pytt pytt, glem det nå...
Jeg vil bare lukke øynene og ikke åpne mer:'( Jeg er så utslitt av alt som skjer med meg hele tiden.. Er enten syk heller tiden, eller blir belasta så mye psykisk med dritt at jeg knekker.
Alle rundt meg skal alltid smile og le, og hakke ned på meg. Jeg bare klarer ikke mer:'( hvorfor skal JEG gå rundt med den følelsen i magen? Hvorfor skal jeg ha selvmordstanker? Jeg tørr ikke snakke med noen venniner mer.. fordi alle sier alltid bare: stakkars deg, åhh syns så synd på deg osv.. eller så er det noen som ikke reagerer en gang.. ikke hører på meg.. bytter til tema om deres kjæreste eller deres lykkelige liv..
jeg er 18 år.. jeg skal ikke gå rundt og tenke på noe som skjedde for 9 år siden. Men hver gang jeg blir utsatt for noe tenker jeg tilbake på det som skjedde med meg. At det er det som gjør at jeg er den svake personen jeg er i dag...
jeg føler meg stygg, feit, dum og alt...
Skolen går heller ikke noe bedre:'( jeg takler ikke all stresset jeg blir utsatt for.. Prøver mitt beste og jobber kjempe hardt. Men noen ganger er ikke det nok, tydeligvis.. det er URETTFERDIG.. At jeg skulle bli voldtatt! av min egen farfar.. det er urettferdig at jeg blir utsatt for mobbing i mitt eget hus.. det er urettferdig at JEG som vil bli lege skal slite med læringsvanske.. det er urettferdig at JEG skal bli hetset og skjelt ut av de jeg tar nærmest..:'(
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
30. desember 2010 23:51:39
Jeg har fått jobb nå.. i klessbutikk for menn. Helt siden jeg begynte der i November har jeg jobbet støtt og stadig. Så ofte jeg kan.. har jobbet hver dag nå i juleferien. Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre av meg mer. Grunnen til at jeg jobber er fordi jeg vil tjene egner penger, så jeg kan drysse gaver på familien min. F or at jeg skal kunne fylle mine materielle behov.. men pengene mine.. de flyr.. og ikke ett eneste øre er brukt på meg.
Jeg trives veldig der jeg jobber, fordi jeg får hjulpet mange mennesker. Det kommer inn mennesker som er funksjonhemmede, mennesker med alvorlige sykdommer som deler litt av sorgen sin med meg. Det gjør vondt.. det gjør sinnsykt vondt å høre på dem, se hvor vondt de har det.. Jeg har det ikke godt selv, og jeg burde jo være takknemlig fordi jeg har det bedre enn de fleste. Men jeg får det verre med meg selv.. jeg får ikke gjort noe som helst for noen som helst.. jeg er byrde på denne jord. Jeg er ingen nytte for noen.. ingen nytte for noen som helst.. fikk nei fra alle tre med univ i London.. kom ikke inn...:'( men jeg har det bare så sinnsykt vondt for tiden..
jeg fortrenger smerten
jeg fortrenger ensomheten
fortrenger at jeg er utslitt av alt...
av livet
av meg selv
av alt jeg må gjøre...
vet ikke om det er fordi jeg jobber hver dag.. og så mye at hjernen min er utslitt...
men på jobb klarer jeg meg litt greit.. selv om jeg i dag begynte å gråte på jobb
pappa kom innom og kjefta på meg som faen--
mamma og pappa vil ikke at jeg skal jobbe.. de sier fokuser på skole! du hadde ikke noen bedre karakterer uten jobb, du får enda verre med jobb
ingen støtter meg i det jeg gjør-.--
eneste grunnen til at jeg jobber er fordi mamma og pappa HELE tiden klager på kostnadene mine
Du vet alle medisinene jeg har kjøpt...
pga hodepine
pga benet osv
mamma og pappa vil at SKOLEN skal betale det.-.
alle legetimene
alt liksom
også har de prøvd å smugle inn andre medisiner også.....
de klager hele tiden
om at jeg er dyr
pga legekostnadene mine og alt
:'(
DERFOR jeg står flere timer i strekk med det drepte benet mitt
ingen vet hvor vondt jeg har det
hvor sliten jeg er...
mamma og pappa har ikke sagt en eneste gang
se på helsa di
di tenker kun på skolen...vet ikke om det er fordi jeg jobber hver dag.. og så mye at hjernen min er utslitt
men på jobb klarer jeg meg litt greit.. selv om jeg i dag begynte å gråte på jobb
pappa kom innom og kjefta på meg som faen
mamma og pappa vil ikke at jeg skal jobbe.. de sier fokuser på skole! du hadde ikke noen bedre karakterer uten jobb, du får enda verre med jobb
ingen støtter meg i det jeg gjør.... Før ferien
jeg jobbet jo da også--
har jobbet siden november
jobbet jeg ikke R**** av meg på skolen? JO..
enten skole arbeid
eller jobb
enten eller.. jeg må ha spesial sål også
men vet du hvor dyrt det er?
jeg vikke be mamma om det heller..
jeg er jo bare byrde på dem
så sier de: " si opp jobben din".... alle kjefter på meg.. alle skjeller meg ut
sjefen min, moren min, faren min, vennah mine, jeg selv....
Jeg skada kneet mitt for ca tre måneder tilbake.. er fortsatt ikke bedre.. er enda verre faktisk:'/ pleier å jobbe ni timer i strek,, åtte timer.. har helt forferdelig sko til det benet mitt:'/ fikk kneskålen ut av ledd og alt.. har vært ut og inn hos leger og sykehus.. dyre greier:'(
eg føler meg ikke en del av familien en gang
må betale alt selv..
må finne mat selv
kjøpe selv..
tenke på meg selv..--
ENESTE de bryr seg om er: skole skole skole skole skole
har de sett ansiktet mitt!?
har de sett hvor sliten jeg er..
er ikke bare pga jobb
er sliten av skole også
er sliten og lei
jeg kom ikke inn i london...hva er vits i å prøve...kommer i hvert fall ikke inn i norge da!-..mitt siste og eneste håp er borte
og jeg NEKTER å ta friår.....nekter å vente....har venta hele livet...hvor lenger må jeg vente?:'/
Det er bare lettere å synke dypt under jorda.. hverken føle noe, se noe.. hjernen tenker ikke.. hjertet banker ikke.. tårene triller ikke:'(
|
| |
|
arwen811
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
31. desember 2010 11:01:21
det er vondt og se hvor mye du plages. Minner meg mye om meg selv da æ gikk på skolen. Var som du den som satt innerst i en krok. Gjorde ikke mye ut av meg og var stille og sa ikke mye. I ettertid har æ tenkt sånn at de som da prøvde og få kontakt trakk seg mye unna rett og slett fordi de ikke viste kordan og handle ovenfor en som sliter. Sjøl om det ikke trenger og være så vanskelig bare at noen gidder og prøve og ta deg med på noe kan være mye vært. Det er mørke stunder i livet og du er nå inne i ett av det mørkeste stedene forstår æ. Har vært der selv. Har opplevd kor mørkt det kan se ut og kor uendelig uoppnåelig det kan virke at ting vil bli bede. Men det kan det. Har som deg tenkt på og avslutte livet og forsøkt det. Men våknet opp igjen. Skal ikke påstå at æ var glad for det da. Men e glad for det idag. Livet kan være mørkt i perioder med det har og sine lyse sider. Livet er for meg som en berg og dalbane det har sine topper som kan gi deg så utrolig mye. Det og ikke leve vil kanskje virke som den enkleste løsningen der og da.Men da mister man og så uendelige mye som kan komme. For alt har en tendens til og snu sjøl om det i perioder ikke føles sånn. Du e allerede ett stykke på vei siden du skriver her inne om hvordan du har det. Kanskje fordi du fortsatt har en liten gnist der inne ett sted. Den legen du var hos som du ikke følte gjorde så mye for deg. Da tror æ du bør gå til en annen lege. En psykolog er heller ikke så dumt. Det kan være godt med litt hjelp for og få tømt noen av sine tanker. Det blir fort mye og bære helt alene. Du må ikke gi opp og masse støtte herfra hilsen fra m
|
| |
|
ensom0909
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
27. februar 2011 19:14:52
Hei
Nå er det en liten stund siden jeg skrev til dere sist. Jeg prøver hardt å fortrenge alt jeg føler, og bare leve så normalt som mulig. Men sånne dager som i dag gjør det umulig å puste uten smerte. Jeg føler meg utrolig ensom, alene og viggo som det heter. Ingen venniner, ingen å være med, ingen å snakke med. Jeg pleier å være pålogga på nettsamfunnet facebook med ca 300 "venner" i lista mi, men ikke en av dem kan jeg snakke med uten å være redd. Trodde jeg hadde funnet meg igjen blant folk, begynte å "henge" med flere jenter i klassen. Hun ene vennina mi som var min "faste" vennine har fått seg kjæreste, og hun er nesten ALDRI på skolen mer, og da fant jeg trøst og vennskap hos noen andre jenter. Så alltid når min faste vennine er borte var jeg med dem. Men nå.. nå tørr jeg ikke gå på skolen mer.. fordi jeg er redd for å være alene. Ende opp uten noen å være med.. for ALLE på skolen min har noen å være med. Det er gjenger.. I klasserommet også sitter alle sammen med noen, mens jeg.. sitter der ensom og forlatt. Tørr ikke se opp en gang.
I tillegg nå har jeg vært fysisk syk i over to uker nå. Lungebetennelse, ørebetennelse og akutt bronkitt. Noe som førte at jeg ikke \var på skolen en hel uke, og gikk glipp av hele 5 vurderinger. Har nå 6 vurderinger som ligger på hylla og venter på meg. Har ikke turt å snakke med lærerne en gang... Vet ikke hva jeg skal si til dem, eller hva jeg skal gjøre. Er fortsatt utrolig utslitt og lei. Ikke frisk i det hele tatt. Det at jeg er syk hele tiden setter også en stopper for det sostiale livet. Jeg er ikke å se på skolen, noe som irriterer venninene mine da.. enten i skolesammenheng, eller om vi skal noe. Jeg føler hele tiden at INGEN er reel mot meg, eller ærlig... Føler jeg blir brukt all the time.. av venniner, klassekamerater.. Alllee.. De dagene JEG VET jeg kommer til å være alene og ensom på skolen, så tørr jeg ikke dra på skolen, noe som gjør at jeg igjen ligger langt bak i skolearbeidet, og bommer i fagene. Og sånn blir jeg ALDRI lege. Jeg vil ikke være alene mer.. jeg har prøvd siden desember og skjerpe meg litt. Prøvd å bare presse meg på, leke lykkelig og prøve å få meg faste "venner". Men det går ikke.. jeg trodde jeg var lykkelig, men nei. Jeg var ikke det, er ikke det.. og kommer nok ALDRI til å bli. Jeg skylder alt på uflaksen jeg har.. først farfar, så mobbing, så alle sykdommene jeg har hatt hele livet. Jeg kan ikke slutte å gråte, selv når jeg er på skolen. Og alt dette? det går utover alt i livet mitt.... Mamma sier alltid til meg: Den personen Gud er mest glad i, den blir satt på prøvelser hele tiden. Men disse prøvelsene, de tar livet av meg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si til mammaen min heller lenger, hun er min beste venn, men hun får det vondt når jeg har det vondt.. og når en vennine sårer meg og jeg forteller henne så sier hun :"Hva sa jeg? jeg advarte deg alltid mot den og den personen.. du stoler veldig fort på folk". Det er sant.. jeg gir med en gang all tillit, kjærlighet og opppmerksomhet til alle. Også ender jeg opp ensom.. men hvorfor er det sånn? De falske, slemme, egoistiske og "tøffe" suceed more in life than the people who really try to be real???
Jeg vil bare ende alt.. har gitt opp legedrømmen nå. Gitt opp skole også.. Jeg kommer ingen vei. Jeg er født mislykka, er mislykka og kommer alltid til å forbli mislykka. Samme hva jeg gjør. Jeg er født til å få det vondt i livet...
|
| |
|
Johnny_81
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
27. februar 2011 19:48:21
Har ikke ro til å lese igjennom alt men tar sikte inn på det siste innlegget.
Har lagt merke til at det er mange som har det slik. Det gjør ikke situasjonen bedre for noen men det er tydelig at ting ikke fungerer som de burde.
I den senere tiden tror jeg det hele har med den erfaringsbaserte væremåten som blir uttrykt gjennom ens egen personlighet. Dvs at man lærer seg å gjøre ting galt og reagerer negativt på dette uten å helt kunne sette en finger på hva det er som man faktisk holder på med. Når man prøver å holde livet sitt i sammen så er det vanskelig å ha overblikk over situasjonen.
Finner at jeg igjen kommer tilbake til en kopp. Tenk deg at du har en kopp i livet som du skal ha plass til alt du synes er viktig. Det er begrenset med plass i koppen og du har kanskje ikke tømt den ut på lange tider og det renner over og uansett hva du gjør så blir det bare søl. En må før eller senere innse at det ikke går an å fylle oppi koppen for alltid og man er nødt til å velge hva som skal være i den til enhver tid. For noen faller dette naturlig men det er nok bare tilsynelatende et flertall som takler det. En har problemer med å se hva folk strever med når man går forbi dem på gaten. Likevel kan man, med litt trening, gjenkjenne en del mennesker som heller ikke har det spesielt bra men drar på seg maska si og prøver å utføre det de tror verden forventer av dem.
Jeg må vel si at det kom inn en serie med tanker etter å ha lest det du skriver om. Å peke på en enkelt faktor vil ikke fungere fordi det er kompliserte mønstre som styrer hva du gjør og hvordan du reagerer. Ensomhet i en gruppe er nok noe de fleste kan kjenne seg igjen i og man har saktens gjort det selv. Alle har sin egen måte å takle dette på og her kan man faktisk gjøre ting aktivt for å endre hvordan man opplever situasjonen. Noen ganger savner man noen å være "på nett med". Faktum er jo at man ikke trenger dette hele tiden. Om man er på skolen vil det være mest hensiktsmessig å få inn den faglige kunnskapen først og deretter ha fokus på personlige opplevelser. En kan dra studie som en personlig opplevelse og en mulighet til sosialisering men det er en selv som i utgangspunktet bestemmer om en vil bli snakket til av andre eller ikke. Signalene man sender ut kan være sterke selv om en kanskje ikke er helt klar over hva man holder på med. Har vel tro på at en bredere forståelse av non-verbal kommunikasjon mellom individer og gruppe burde gjøre det enklere å forholde seg til verden på en måte som er litt mindre forvirrende.
|
| |
|
Johnny_81
|
Re: Vil bare.. forsvinne.. dø..
27. februar 2011 19:50:01
Å gi opp er ingen løsning for det vil være en aksept av dagens tilstand. En må endre strategi og erverve seg ny kunnskap der det butter og kjøre på videre.
Vet ikke hvor langt i løpet du er her men med en omveltning og veiledning er jeg sikker på at det kan gå veien helt frem.
|
