|
frida2010
|
Rart om angst...
Hei,
Jeg er ny her, men ikke ny med angst. fikk mitt første kraftige angstanfall for ca 20 år siden. var masse plaget med dette Men, jeg må legge til at jeg i perioder har vært HELT finfin
Jeg har vel vært litt sta, og villet få til ting uten medisiner. de første årene med angst var jeg veldig uheldig i møte m psykologer ol, og nektet å gå i behandling. Jeg var ung- ca 15, og slet meg gjennom videregående, og deretter gjennom et fireårig studie.
For å få til studiene uten medisiner og uten behandling måtte jeg tvinge meg gjennom/eksponere meg for mye som var vanskelig, og det gikk av og til og av og til ikke. Jeg fullførte graden min og fikk bra jobb. etter jeg fikk barn kom angsten kraftig tilbake.
Jeg fikk anbefalt en psykolog, som satte meg på veldig tøff eksponering, og jeg kom meg tilbake i jobb igjen. etter noen år kom angsten tilbake, men i steden for panikk- som liksom har vært min greie er den mye seigere og mer konstant.
nå lurer jeg på om eksponeringen har slitt meg helt ut. har vært sykmeldt i månedsvis
så, dette ble jo veeldig langt. hva er det jeg mener er rart med angst. Man lærer jo at eksponering er veien ut av angst, men.. jeg lurer litt på om det kan stemme? det funket jo for meg en periode, men nå er det jo værre enn før.
også er det noe litt drittaktig med måten du selv kan påvirke angsten, ikkesant? det føles som at hvis du ikke blir frisk er det fordi du gjør noe FEIL, eller ikke er MODIG nok. det er jeg litt lei kjenner jeg. Føler jeg har kastet meg inn i løvehuler nok for en stund.
Noen som har erfaringer her?
|
|
Gitardamen
|
Re: Rart om angst...
Eksponering er jo bra, så lenge det går i et greit tempo, og at du er klar over hva som skjer! Det går ikke an å eksponere seg for ting hele tiden, uten at man snakker om det etterpå iallefall.
|
|
tertitten
|
Re: Rart om angst...
07. september 2010 13:12:22
Ganske enig med Gitardamen, vil bare legge til at ubehagelige situasjoner hvor angst oppstår naturligvis må være slitsomt..
Poenget med såkalt kognitiv terapi er å ha små mål, du skal helst gjøre/utsette deg for hverken mer eller mindre en hva dine små mål er..
f.eks har jeg i det siste hatt som mål å omgås mer med familien på kjærestens side, og dette har vært mitt eneste mål i det siste, høres kanskje lite ut, men jeg lover dette har vært nok, og _jeg har mestret det!_....
Jeg har klart dette målet forholdsvis bra, jeg har ikke alltid vært like åpen og sosial, men har i allefall "orket" og gjennomføre målet..
Mitt råd til deg når du nå skal samle opp ny energi er, sett deg små mål, ikke mål som du tror du kanskje skulle klare å gjennomføre, men mål som du faktisk kan se enden på, ta ett mål eller to tre om gangen avhengig av hvor omfattende de virker i forhold til din energi...
Når du klarer målet så gi deg selv skryt for dette...
Skriv gjerne opp målet på en lapp, og når du fikset det så skriver du med store bokstaver JEG KLARTE DET!
Det høres kanskje banalt ut, men å gi seg selv skryt er viktig, du har faktisk klart det du hadde som mål
Det er viktig at du også aksepterer at det ikke akkurat går fort i svingene når du skal arbeide med deg selv på denne måten..
Håper det var litt til hjelp...
|
|
frida2010
|
Re: Rart om angst...
08. september 2010 16:17:03
Takk for svar!
Og gratulerer med fremgang! All fremgang er positivt, det er sikkert. Man må erobre terrenget litt etter litt. Trodde egentlig jeg var ekspert på dette her, men har nok vært litt streng med hvor mye jeg skal klare og hvor fort dette skal gå.
Tror dere har helt rett. For mye av en bra ting kan bli dårlig.
Men det er jo barn som skal hentes og mat som skal handles. Føler jeg bruker mye tid på å "holde meg fast" for tiden. Takk for gode råd. Jeg skal se å skaffe meg en realistisk plan..
Bruker dere forresten medisiner v siden av eksponering?
|
