Angst ifht reising

Re: Angst ifht reising

Hei på deg

Dette er første gang jeg besøker denne siden, så svaret kommer litt etter du skrev innlegget, men jeg håper du titter innom og leser dette. For jeg vet så veldig godt hvordan du har det, og hvor ensom man føler seg, siden dette er en angstform det snakkes lite om, og som de fleste av oss synes er ganske flaut.

Jeg er nå 35 år, og i mars vil jeg runde 20 år med denne typen angst. Jeg fikk det etter et akutt anfall av diaré på ungdomskolen, og ikke rakk frem til toalettet i tide. Det var så pinlig, og jeg følte meg helt ute av kontroll. Det satte seg hardt, og jeg fikk mer og mer angst for å dra vekk hjemmefra. Det gikk i bølgedaler i en del år, men stadig litt verre, og etter et nestenuhell for 8 år siden, så sa det helt stopp. Jeg ble helt låst inne, og dro sjelden ut av huset. Har kommet litt fremover siden det, men dessverre ikke så veldig langt. Det siste året har jeg vært to ganger ute av kommunen, og første gangen var første gang på 7 1/2 år.

Hver gang jeg skal dra noe sted, så tenker jeg på meg løs mage med en gang, og det har resultert i at jeg etterhvert også har fått irritabel tarm, noe som ikke akkurat gjør saken lettere. Vi må jo da kjempe mot noe fysisk også, i tillegg til det psykiske, og det vi er redde for er en reell mulighet. Det gjør at det er forbaska tøft, og enda verre å baskes med enn vanlig angst (har også hatt panikkangst, men kommet over det, så vet dette av erfaring), noe som er ille nok i seg selv.

Nå skirver ikke du noe om hvor åpen du er om problemet ditt, men de fleste med samme problem er veldig lukket om dette. Det var jeg også i mange, mange år, men på dette punktet har jeg faktisk gjort stor fremgang. Jeg er ikke lenger flau for å fortelle hva jeg er redd for, og det gjør hverdagen en del lettere. Fordi jeg av erfaring vet at å presse seg selv til å dra når man egentlig ikke tør, bare fordi det er enda skumlere å fortelle hvorfor man ikke kan dra, ikke fungerer i lengden, så har det hjulpet å være åpen. Jeg kan nå konsentrere meg om selve problemet, uten å måtte bekymre meg om enda mer. Jeg har fortalt hele historien til nære venner opp gjenom årene, men det løsnet da jeg fortalte det til et av Norges største forum, hvor jeg var admin, og mange visste godt hvem jeg var. Reaksjonene jeg fikk ga meg den siste dytten vekk fra flauheten. Alle var veldig forståelsesfulle. Flere sa at dette var en av de mest logiske angstformen de hadde hørt om, og at de forsto veldig godt at det lett kunne bli et problem. En ung jente tok også privat kontakt med meg, hun var selv i startgropen med denne angsten, og virkelig trengte noen som forsto.

Før jeg kom så langt som dette følte jeg meg veldig alene. Ingen snakker jo om dette, og jeg visste ikke om noen andre før for bare noen få år siden. Det gjør jo at man kvier seg ekstra for å snakke om dette. I tillegg så snakker vi jo om en naturlig kroppsfunksjon som man liksom skal ha nogenlunde kontroll på. Jeg følte i hvertfall at mitt problem var veldig trivielt, og at jeg egentlig laget en stor sak ut av ikkeno. Jeg var en kort periode innlagt på psykiatrisk, og der følte jeg meg helt utenfor. På avdelingen av det to schizofrene, en bipolar, to selvmordsforsøk og et par med alvorlige depresjoner. Jeg følte jeg opptok en plass som jeg ikke fortjente. Og det hjalp ikke at personalet var helt på bærtur heller. Da jeg skulle legges inn sa overlegen at om ikke jeg viste tydelig bedring innen 4 uker var det ikke håp for meg. Og phykologen min hadde null peilling. Hun mente at angst betydde av man trodde man skulle dø, og uansett hvor mye jeg påpekte at jeg var fullt klar over at jeg ikke holdt på å dø når jeg hadde angst, så gikk det ikke inn. Trodde jeg ikke det da jeg kom, så skulle jeg i hvertfall tro det da jeg dro. Jeg ble der kun en uke, men det gjorde at tilliten til fagfolka ikke var all verden.

Etterhvert begynte jeg å lete litt selv på nettet, og da fant jeg for første gang andre som meg. Og det var mange fler enn jeg trodde. Faktisk regnes det med at flere prosent (husker ikke hvor mange i farten) har en eller annen form for toalettangst, enten sjenert blære/tarm, eller som oss, angst for å være uten. Jeg har snakket med flere, og det var en utrolig lettelse å vite at jeg var langt fra alene, selv om jeg ikke øsnker dette på min verste fiende. Jeg håper jeg kan gi deg den samme gaven her nå. Det står i reglene her at jeg ikke kan legge ut kontaktinfo, men jeg skal prøve å sjekke innom dette forumet innimellom, og svare om du skriver til meg i denne tråden. Også andre er velkomne, selvfølgelig.