|
Elis1987
|
Angst eller bare vanlig..?
02. februar 2012 19:41:18
Hei hei!
Jeg har slitt med angst og depresjoner, begynte med panikkanfall da jeg var barn fordi alle mennesker skal dø. Så hadde jeg vel en stort sett vanlig ungdomstid, mye tunge tanker og drit, men det må man vel regne med. For noen år tilbake fikk jeg panikkanfall og angst igjen, gikk til psykiater en liten stund og fikk masse medisiner, men følte meg bare sykeliggjort så jeg sluttet. Følte meg bedre etterhvert. Det siste halvannet året har det gått litt nedover igjen. Jeg kjenner ikke så mye de angstsymptomene jeg hadde før, der jeg hallusinerte, mistet følelsen i kroppen og ble kald, med unntak av når jeg er fyllesjuk, som gjør at jeg har sluttet å bli det.
Problemene mine nå går mer ut på generell angst i hverdagen, ikke panikkanfall. Jeg kjenner meg mindre og mindre igjen. Jeg var selvsikker, flink til å snakke foran forsamlinger og følte meg vel i sosiale situasjoner det meste av tiden. Nå holder jeg meg hjemme, det svartner for meg når jeg snakker foran folk og jeg ser stadig meg selv utenifra når jeg snakker med folk, jeg tenker at alle har meninger om meg og at ingen liker meg. Jeg klarer ikke å studere lenger, bare synker ned i selvhat når jeg prøver å skrive eller lese et ord. Når jeg begynner å lese snører det seg i halsen av angst for at jeg ikke forstår det og at jeg er dum. Så da faller jeg enda lenger ned i mørket fordi jeg føler meg lat og udugelig som ikke får til studiene. jeg klarer ikke å søke jobber, skrive jobbsøknad eller gå på jobbintervju. Jeg klarer ikke tenke en eneste positiv side om meg selv, de jeg finner har alltid noe negativt ved seg. Jeg kan være litt sjarmerende fordi jeg surrer og fjaser.
Jeg ser at så mange her inne har det helt grusomt, så jeg føler det er latterlig at jeg skal gå til psykolog. Jeg vet at alle til tider sliter med dårlig selvfølelse, men jeg begynner å bli helt utslitt av det. Jeg er til og med blitt en sjalu kjæreste, jeg vet innerst inne at jeg ikke har noe å frykte, men jeg føler meg så stygg og jævlig og sjuskete. Når jeg føler meg på denne måten blir jeg samtidig veldig irritabel og veldig sint, så jeg skyver menneskene rundt meg fra meg. Jeg har lest hauger av bøker og snakket med venner til en viss grad, men orker ikke å fortelle alt da jeg syns det er litt flaut.
Jeg leste noe om å være sensitiv, og tok en selvtest, i følge den er jeg veldig sensitiv.. Jeg har ikke så mye den lammende angstfølelsen lenger, men jeg gråter veldig veldig mye. Jeg kan hyle av gråt om jeg bare tenker på at pappa en dag skal dø. Jeg er livredd for fremtiden og jeg er redd jeg er så svak at jeg ikke skal takle nedelag og sorger. Jeg har så ufattelig lyst til å bli sterkere og lære meg å ta vare på meg selv i stedet for å ønske at andre gjør det.
Noen som har det på samme måte? Noen som har noen tips? Kan det hjelpe å gå til psykolog? Jeg har tenkt litt på coach også..
|
|
alienated
|
Re: Angst eller bare vanlig..?
02. februar 2012 20:45:57
Hei...
Kjenner meg igjen i masse av det du skriver, selv om jeg ikke kan si at jeg har det på samme måte...
Men det er tydelig at det fortsatt er angstproblematikk du sliter med...
Om du vil prate mer om det, så legg meg gjerne til som venn...
Har foreløpg ingen her på forumet...
|
|
Johnny_81
|
Re: Angst eller bare vanlig..?
03. februar 2012 13:32:53
Tanker om døden er jo helt klart en utfordring. Holdt lenge på med det selv også og må vel innrømme at en ikke er ferdig med det. Det er dog en stund siden jeg aksepterte at folk må dø. Har mistet en del venner og det var hardt. Det er ikke like hardt lenger.
Perspektivet er nok viktig. Jeg har studert alternativ historie og livssyn over en tid og har fra det utarbeidet en egen filosofi som gjør det hele lettere å takle. I det store og det hele er det kun snakk om energi i bevegelse så det er ikke en begynnelse eller en slutt. Bare tilsynelatende. Det hele er en konstant forandring og da er det ikke mening i å holde fast ved det som er. En vil da aldri kunne komme videre.
Det er vel ikke mange som ønsker å miste sine nærmeste. Jeg er kanskje en av dem, men det har andre grunner. Det er fortsatt mange jeg ikke ønsker å miste, men jeg vet det ikke ligger i mine hender. Jeg er også glad for å ikke ha det ansvaret.
Jeg har tro på at en kan komme seg styrket forbi angsten. Det er dog viktig at en selv tar ansvar og følger en vei med mening. Noe man vil og har lyst til. Gjør en ikke det vil en trolig ikke kunne komme noen vei i det hele tatt.
|
Copyright 2012 SI DET MED ORD - en tjeneste levert av Mental Helse. All rights reserved.
