Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samlivsbrudd og vil ikke leve, men vil ikke dø

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samlivsbrudd og vil ikke leve, men vil ikke dø

okt 8 2017 - 23:15
Aldri skrevet på slikt før. Så nå prøver jeg og ser om andre har noen gode råd. Og BARNA var på tur med besteforeldre da dette skjedde.

Jeg har vært med min samboer i snart 10 år. Vi har to søte jenter. Vi bygget oss nytt hus for noen år siden på hennes hjemsted. Nå som eldste jenta har begynt på skolen vil hun ut av forholdet.
Jeg ble sint, frustrert og lei meg. Jeg reagerte med sinne og sa nei er ikke aktuelt.
Jeg foreslo terapi, men dette var ikke aktuelt for henne. Hun hadde jobbet i lang tid med å få forholdet på rett kjør. Men hvordan kan hun det når jeg ikke vet hvor ille det var. Jeg har skjønt at det var litt humpete, men ikke så galt.
Jeg ble sint og sa jeg selger ikke hus før vi har prøvd terapi. NEI. Da får vi begge jobbe intenst resten av året begge to og se om vi får dette til, både alene og med barn. NEI. Kan vi starte prosessen med salg og jobbe med å prøve å få dette på rett kjør. Nei.
Alt jeg prøver blir avvist. Hun er ferdig med meg og skal ut. Vi slenger mye ut av hverandre og jeg blir frustrert og truer med å skade meg selv, i desperat håp om å få henne til å prøve å berge dette. Det ender med at hun blir redd og ringer sin mor. Svigermor ringer da hennes onkel som kommer hjem til oss. Han spør om jeg har spist, noe jeg ikke har gjort på en uke. Rart jeg er oppegående. Jeg er fra meg når jeg sitter i sofaen, han stryker meg på ryggen og prøver å roe meg ned der jeg sitter og hikster med tårer. Han tar meg med ut og kjøper en vårull, jeg står utenfor og kjemper med meg selv. Plutselig kommer det noen foreldre fra ei i samme klasse som min datter. Jeg kjemper inni meg, jeg sier hei og snakker litt med de. Jeg viser ikke sorg eller sinne, jeg virker helt normal, men kjemper en kamp for å holde alt inne. Etter å ha spist litt ute i vinden med hennes onkel, får jeg vite at de alle vil stille opp for meg. De er der om jeg trenger det. Jeg er en del av deres familie selv om vi går fra hverandre. Jeg kommer til å bli en god far osv. Når jeg kommer hjem ser jeg min samboer, smiler litt for jeg elsker henne over alt.
Senere får samboeren en telefon fra sin mor som har snakket med onkelen etter vår tur. Jeg er psykopat. Jeg viser ingen anger eller følelser får jeg vite. Bare fordi jeg klarte å holde meg når jeg snakket med to andre foreldre. Jeg ønsker ikke å rope ut at jeg er dumpet og mister familien.

Tidligere i uken fikk jeg mistanke om at hun hadde forhold på jobben. Ut fra hva jeg fant på en gammel tlf. Så tilfeldigvis noen mld mellom ei venninne og en annen kollega. Fant bilder av annonse som sto "hun er utro med kollegaen - men har ikke dårlig samvittighet" og en mld som sa "kjedelig å komme hjem når kjæresten er våken, når man vil være hos en annen NAVNET" Så dukket det opp kondomer i veskene hennes, og de vi hadde i nattbordet var borte. Jeg konfronterte henne med det. Hun viste ikke hvor de var blitt av. Hun sa den ene kondomen i vesken var en spøk fra ei venninne. Så dro jeg frem flere vesker. De var ment for meg. Siden jeg alltid hadde ønsker å ha sex ute. Hva skal man tro??
Jeg sendte så en mld til denne flørtens kone hvor jeg sa jeg trodde de to hadde noe på si. Samboeren ble illsint og krevde jeg skulle rette opp i dette. Så valgte jeg å tro på henne. Skrev en ny mld til hans kone. Sa jeg hadde tatt feil og beklaget av hele mitt hjerte. Hun godtok det.
MEN SÅ SKJEDDE DET
Hun fikk en tlf igjen. noen fra jobben hadde blitt kaldt inn på møte med sjefen. De blir spurt om dette. Han står i fare for å miste jobben, det er min skyld får jeg høre. Jeg er en syk jævel, har ikke medfølelse og vil bare ødelegge for andre. KOM DEG UT. Jeg sa hun fikk roe seg og forklare. NEI jeg hadde ikke medfølelse og var syk. Hvordan kunne jeg ødelegge mange års ekteskap. Hun hadde mere følelser for det enn hun har fra at vi skal gå fra hverandre.

Jeg er mer usikker enn noen gang. Jeg sto helt stille og skalv inni meg. Fikk ikke ut så mye og tårene kom ikke heller. Men jeg var fryktelig lei meg. Jeg ville jo ikke ødelegge et ekteskap egentlig. Jeg roter til alt jeg gjør og sier.
Jeg skjønner hvorfor hun kaller meg syk, og svigermor kaller meg syk. Jeg faller og faller, banker på døra til helvete, men slipper ikke inn. Jeg ønsker bare å ikke leve. Jeg vil jo ikke barna skal ha en far som drar de ned og ødelegger livet. De er jo så søte, snille og små. Har hele livet foran seg. Jeg kan jo ikke ødelegge det, og må derfor bare innse at de har det bedre uten meg som far.
Så nå sitter jeg i bilen. Har lyst å rase ut på veien, svinge rett ut av veien der det er fjell. Jeg orker ikke denne sorgen, smerten og vil heller ikke dø.
Hvordan kan jeg finne noe lys i tunellen. Livet er ødelagt og jeg er syk og gal. Når man hører det nok ganger og er årsaken til at alle andre sitt liv blir ødelagt så begynner man å tro på det. Vet ikke hva som skjer når jeg er ferdig med å skrive, men er jeg oppegående håper jeg noen har noen gode råd eller veiledning for meg.
Ha en fin kveld dere lesere.
Avatar

Re: Samlivsbrudd og vil ikke leve, men vil ikke dø

nov 10 2017 - 12:10
Hei. Føler det samme som deg, nå tenker eg at det eg trenger er trøst. Det trenger du og, av noen i samme situasjon. Vet ikkje hva eg skal gjøre. Hvor i landet bor du?
Avatar

Re: Samlivsbrudd og vil ikke leve, men vil ikke dø

nov 10 2017 - 12:12
Hei, føler det samme som deg. Samme situasjon. Vil prate med noen som har det som sånn som meg. Trøst for oss begge. Hvor i landet bor du?
Til forsiden