Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samlivsbrudd, kjærlighetssorg og føler meg alene i verden

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samlivsbrudd, kjærlighetssorg og føler meg alene i verden

des 29 2017 - 21:32
Skriver inn hit for å dele erfaringer, få råd eller trøst i en krevende situasjon og for å kanskje gjenvinne troen på at jeg en gang kan elske igjen.

I løpet av høsten ble det slutt mellom meg og min samboer etter å ha vært sammen i nærmere 8 år. Vi møttes under studiene som 20 åringer, flyttet sammen etter et år og har vært omtrent som erteris siden den gang. Hun er den første ordentlige kjæresten min og den eneste jeg har vært skikkelig forelsket i.

Etter at vi startet med jobb for 2 år siden har vi nok sklidd litt fra hverandre, på grunn av hverdagene våre har vært så ulike. Jeg har tenkt at vi har vært et fint par, siden det har vært mye kjærlighet mellom oss. Vi har snakket sammen om en fremtid med barn, hund og større leilighet. Vi har ledd mye sammen, delt oppturer og nedturer. Vennene våre har blitt veldig sjokkert over at det er slutt, siden vi alltid har virket som det perfekte par utad.
Hverdagene våre har vært veldig ulike, der jeg har en veldig rolig kontorjobb med arbeidstid 8 til 16 og hun har en stressende jobb der hun må være tilgjengelig hele døgnet. Hun har vært mye sliten på grunn av det, samtidig har hun slitt mye med diverse problemer som jeg har prøvd å hjelpe henne med etter beste evne.

Vi er veldig ulike personligheter, men med like verdier og lik humor. Jeg har alltid tenkt at personlighetene våre utfyller hverandre bra. Jeg er veldig opptatt av å være i aktivitet og leve sunt, mens hun har hatt problemer med å komme seg opp av sofaen og å holde vekten. Hun er veldig god med mennesker, mens jeg er mer tilbakeholden. Jeg er flink til å spare penger, mens hun liker best å bruke dem. Etter en sommerferie hvor det var mye uenigheter om disse tingene sa hun i fra til meg i starten av august om at hun var veldig sliten av meg, og at hun ville ha en kort pause fra meg på 1-2 uker. Hun ga klart uttrykk for at hun var usikker på om hun ville være sammen med meg lengre, og hun flyttet ut. Hun flyttet til en barndomsvenninne for å få tid til å tenke, men sa at vi kunne holde kontakten mens hun var vekke og finne på ting, hun ville bare ikke bo hjemme lengre.

Det kom brått på meg i og med at vi hadde prøvd å lage barn sammen inntil bare en uke før bruddet. Det var også hun som presset på i forhold til å starte et familieliv. Vi var på masse visninger i tiden like før det ble slutt. Forholdet vårt ellers har vært veldig fritt fra drama og hun har aldri sagt at hun tviler på oss. Men i etterkant har hun sagt at hun har tvilt på oss i flere år, og diskutert det med venninner, noe jeg synes er ugreit i og med at hun samtidig har vært veldig klar på at hun ønsker å få barn med meg.

At hun flyttet ut knuste meg helt, og jeg prøvde å holde kontakten den første tiden etter at hun dro men hun var veldig avvisende mot meg og ba meg etter hvert slutte å ta kontakt. Det respekterte jeg også, og etter stund startet hun med å komme innom leiligheten vår igjen og oppførte seg til tider som kjæresten min. Hun sa en gang at hun ville flytte tilbake neste uke og at vi skulle prøve igjen, hvorpå jeg ikke hørte fra henne igjen på 2 uker. I noen deler av perioden vi hadde en pause har hun blokkert meg på sosiale medier, i andre deler av perioden har hun sendt meg hjerter og sagt at hun tenker på meg. De 1 til 2 ukene hun skulle bruke til å tenke seg om ble etter hvert til 2 måneder. Da flyttet hun hjem og ville gi forholdet vårt en sjanse fordi hun følte det var fornuftig etter 8 år sammen, men på det tidspunktet sa hun fra om at hun hadde hatt det fint uten meg i perioden og at hun trodde det ville bli "j****g" vanskelig å finne tilbake sammen. Etter å ha bodd sammen i to uker ga jeg beskjed om at jeg ikke orket noe mer prøving fordi jeg ikke følte at det var noe reelt forsøk fra hennes side, og vi ble enige om å gjøre det slutt.
Jeg har blitt deprimert av hele greien. Jeg flyttet til hennes hjemby etter studiene og har blitt gående mye alene gjennom bruddet. Jeg har ikke funnet veldig mye glede i hverdagen, hatt konsentrasjonsvansker og sett for meg resten av livet i ensomhet. Jeg har vurdert å gå til psykolog, men ikke helt funnet tiden til det på grunn av en hektisk hverdag forøvrig. Jeg mistet mange av våre felles venner i bruddet, i og med at det opprinnelig var hennes venner. Hun har vært min soleklart bestevenn de siste 8 årene, og en jeg har stolt 100% på. Jeg er mer tilbakeholden enn henne som menneske, og har vanskeligere for å skape nye relasjoner. Jeg er mye alene i hverdagen, i den grad at jeg nå har få nære venner. Jeg er veldig glad i å være sammen med mennesker, men vet ikke helt hvordan jeg skal få nye venner. Noen her som er/har vært i samme situasjon?

Nå som jeg har funnet et nytt sted å bo ser jeg litt lysere på tilværelsen. Jeg har funnet litt tilbake til selvtilliten min, og etter å ha vært en del ute på byen de siste månedene ser jeg jo at det er en del jenter som finner meg sjarmerende i hvert fall, selv om jeg ikke enda har funnet noen som jeg har god personlig kjemi med.

Ekskjæresten, som har kjøpt nytt sted, har tatt kontakt innimellom de siste ukene. Jeg er litt usikker å hva jeg skal legge i at hun tar kontakt. Som regel har hun hatt en eller annen praktisk grunn til å ta kontakt, for eksempel i forbindelse med salg av leilighet (Som hun fint kunne fått svar på via SMS), men har samtidig hatt et behov for å høre hvordan det går med meg, fortelle meg ting fra livet sitt, be om råd eller lignende. Hun har foreslått at jeg kan stikke innom å se leiligheten hennes neste gang jeg er i nærmiljøet hennes, noe jeg uansett aldri er.
Jeg er usikker på om jeg ønsker å ha henne i livet mitt fremover, og hver gang hun tar
kontakt sitter jeg igjen med en vond følelse innvendig. Grunnene til det er mange:

Personen hun bodde hos i samlivspausen har sagt til meg at eksen og kollegene hennes (som ikke kjenner meg) har snakket så stygt om meg i løpet av pausen at hun har sett behov for å ta meg i forsvar.
Da jeg ryddet i leiligheten etter salget fant jeg en liste hun har skrevet under bruddet hvor hun har stilt opp mine positive egenskaper på en side og mine negative egenskaper på en annen side. Jeg synes det var utrolig vondt å få personligheten sin kartlagt på den måten av en man er glad i. Hun er veldig dømmende ovenfor sine andre nære venner og familie i forhold til negative egenskaper, men jeg har vært naiv og tenkt at jeg har vært unntatt fra dette.
Følelsene mine for henne er veldig kompliserte (Bitterhet, kjærlighet og en del andre ting om hverandre). Jeg vil heller ikke være en del av hennes liv når hun en gang finner seg en annen.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre neste gang hun tar kontakt. Kanskje jeg bare ber henne om å slutte å ta kontakt, kanskje jeg bare fader henne ut eller kanskje jeg aksepterer invitasjonen hennes. Noen som kjenner seg igjen og kan gi meg råd?
Avatar

Hei

des 29 2017 - 21:49
Vet ikke helt om har noen råd men du sier det egentlig selv hva du føler og synes om at hun tar kontakt. Det står at det gjør vondt og at du ikke ønsker kontakt senere. Bl.a.Rart det at to mennesker som har vært så nære imange år kan bli så fjerne og fremmede for hverandre. At hun ikke har snakket med deg om sine tvil og usikkerhet er jo dumt da det sier kanskje mer om hennes egen usikkerhet. En måte å skyve seg selv unna sine svakheter. Jeg hadde nok vært sterk å ikke brukt mer tid på henne og vist at har også et liv og opptatt med ting uten at henne skal stjele din tid når hun ønsker og vil.vet det er vanskelig men slik som er nå sårer henne bare deg.lykke til :)
Avatar

Lettere sagt enn gjort:)

des 30 2017 - 18:39
Takk for ordene!

Ja, det står vel mer eller mindre i klartekst det. Hun har vært min desiderte bestevenn de siste åtte årene, så det er en merkelig følelse at hun føles som en fremmed for meg så kort tid etter bruddet. De gangene jeg har sett henne har jeg følt mindre og mindre for henne, selv om jeg fortsatt kjenner på en del varme følelser for henne. Det er også vondt å tenke på at jeg ikke skal se henne igjen, men jeg blir vel nødt til å følge fornuften her.
Jeg kan ikke fortsette å la henne være den viktigste personen i livet ved å tenke på henne hele tiden, og blir vel rett og slett nødt til å starte litt med blanke ark her.
Tror ikke det blir helt lett med tanke på at jeg er blitt voksen i løpet av tiden og at det er vanskeligere å starte nye nære vennskap i denne fasen av livet. Noen som har noen solskinnshistorier å fortelle?
Avatar

Takk for ordene, igjen.

jan 2 2018 - 23:08
Hei, takk for hyggelige svar:) Det varmer!
Jeg har fått høre før at jeg er fornuftig, tålmodig og reflektert, så det kan nok være noe i det.
For meg har bare hele bruddet kommet så brått på, i og med at hun i et øyeblikk har snakket om barn med meg og i det neste har flyttet ut og dratt meg gjennom sølen foran vennekretsen sin.
Hun har blitt mer og mer oppslukt av jobben sin etter at vi startet i arbeid, og hun jobber med mye tøffe saker så det er vel naturlig. Og jeg var jo forberedt på at hun kom til å bli slukt for hun var på samme måten i praksis under studiene, men har vel bare tenkt at vi må få det til å fungere. Vi har nok tatt hverandre litt for mye for gitt de siste årene også, og ikke vist hverandre nok kjærlighet i hverdagen. Men for min del har jeg følt på mye kjærlighet fra henne, så jeg har nok ikke tenkt så mye over det i og med at hun ikke har kommunisert ting hun savner i forholdet til meg på en tydelig måte.

Akkurat nå er det tøft for jeg har hatt så stor tro på at det var jeg og hun som skulle tilbringe livet sammen. Det er så mye følelser knyttet til alt vi har delt: Familie, venner og opplevelser. Hun er den eneste jeg har kunnet snakke med om alt her i livet, og hun har blitt min eneste og viktigste samtalepartner. Det er nok det som uroer meg mest for tiden, nemlig at jeg i praksis sitter igjen med veldig få nære relasjoner. Ingen jeg kan diskutere mine dypeste bekymringer og tanker med. Så det blir en utfordrende tid fremover, men jeg er innstilt på å klare det. Hvordan kom dere dere på beinene igjen etter samlivsbruddet?
Til forsiden