Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Deprimert og redd

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Deprimert og redd

feb 14 2018 - 00:45
Hei! dette er første gang jeg skriver her og jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg tenkte kanskje at det kunne hjelpe litt på usikkerheten min....
Jeg har vært sykemeldt fra jobben min i 4 uker nå pga depresjon. jeg ble henvist fra lege til psykiater, privat. Jeg er ikke en person som er så veldig flink til å sette ord på følelsene mine og heller ikke snakke om de.

Når jeg gikk på ungdomsskolen var jeg hos psykolog pga mye angst, men jeg fikk ikke noe ut av det da jeg ikke åpnet meg for psykologen. jeg syns det er utrolig vanskelig å sitte å snakke med et helt fremmed menneske om hva jeg føler. jeg føler meg dum rett og slett.

men når jeg var hos psykiateren så var det samme greia, åpnet meg ikke så veldig. Jeg fikk tabletter (zoloft) som jeg har tatt siden jeg var der for 4 uker siden. Jeg har merket en bitteliten bedring, opp og ned på dagene. Fikk også beskjed om å gå en time tur hver dag, da dette kunne hjelpe.

Problemet er at jeg føler meg ikke stort bedre, sykemeldingen min går ut i morgen, skal også til legen da (håper på forlengelse), men hver gang jeg skal til lege så er jeg så utrolig redd for å ikke bli trodd på..... jeg føler at de tenker at jeg bare juger og at de ikke tror på meg... selvom de gjør det.. men er veldig nærvøs for legetimen.....

Jeg har gått tur nesten hver dag, ikke alltid fullt en time, men jeg har gått.
Det er en kamp å få kommet seg ut av sengen og bare det å gå ut er det eneste målet jeg har i løpet av en dag. utslitt etter det.
Hygienen er ikke så bra som den pleier, utsetter gjerne dusjen, vasker meg da.. men håret er fett som fy.. tar mye energi å dusje.

jeg sover dårlig/lite, veldig dårlig matlyst... jeg pleier egentlig å spise alt mulig, men de siste to månedene spiser jeg kanskje 1 - 2 måltider hver dag og det er ikke mye jeg spiser da, ett knekkebrød eller to..

Jeg prøver også å være litt mer sammen med familien enn bare å ligge i senga i mørket alene. De oppfatter meg nok som bedre enn det jeg føler meg...

Har aldri hatt selvmordstanker, men i kveld kom tanken på at det hadde vært deilig å bare kjørt bilen inn i en fjellvegg eller sånn. men jeg har ikke tenkt til å gjøre det, bare tenkt tanken på at det hadde vært deilig å sluppet. tror ikke det regnes som selvmordstanke.

jaja, vet ikke helt hva jeg ville få ut av innlegget, men nå har jeg værtfall skrevet det....
Avatar

Re: Deprimert og redd

feb 16 2018 - 00:55
Hei.

Du skriver du har vansklig med å opne opp og sette ord på følelser. Men dette er jo ein bra start. Og sjølv om du ikkje heilt veit kva du vil ha ut av innlegget er det ofte godt å få skreve ned noko, og delt det. Berre det å vite at du blir høyrt hjelper og. Det er fint at du deler.

Det er forståelig å føle seg redd for å ikkje bli trudd av lege/helsevesen. Men føler du at du ikkje blir høyrt på vil eg foreslå å finne ein anna lege som trur på pasientane sine. Eg har sjølv vert borti fleire som ikkje vil høyra på/virker som dei ikkje bryr seg eller trur på det ein seier. Men mesteparten virker oppriktige og følger med. Det er jo derfor dei er der.
Men det er skummelt.

Eg har vå gjennom akkurat det du skriver. Sjukemelding, redd for å ikkje bli trudd. Redd for ka skjer no, når sjukemeldingen går ut. Har og vå borti Zoloft så vidt.

Det er ufattelig vanskelig å fortelle, og dele med ein framand person, som psykologen er. Men dei har utdannelse med dette. Eg veit det er heilt pyton. Kjente på akkurat samme følelsen om å føle seg dum og teit der eg satt og skulle fortelle.
Det som hjalp meg litt var å tenke at uansett kva eg seier, så har nok psykologen høyrt noko mykje verre. Og dei tenker ikkje at du er dum.

Eg trur sjukemeldingen blir forlenga om det er det du ønsker.
Det er veldig bra at du går tur. Eg tenkte det høyrdest teit ut i starten at ein tur skulle hjelpe, men det gjer det. Det har eg sjølv erfart. Fysisk aktivitet av alle slag har hjulpe meg. Om det er tur, jogging, trening, klatring, svømming, fotball, eit eller anna. Det gjer godt.

Veit godt det er ein kamp å kome seg opp når det er ein tung depresiv periode. Hjelper det om du har ein avtale du må nå? Det hjalp meg til tider. Men det tærer på energien. Eg klarte og kun ein ting om dagen så var eg kjørt.
Sjølv måtte eg ha alle avtaler tidlig på dagen, eller så gjekk eg å grua meg til det heile dagen og fekk ingenting anna gjort.
Var timen kl 12 var eg klar kl 09 og satt i vinduet å venta til eg skulle gå.
Lite søvn og dårlig matlyst er nok veldig vanlig. Igjen, kjenner meg veldig godt igjen her.

Det med depresjon er jo at det er ikkje som ein knekt fot, det er ingen som kan sjå at noko er gale. Mangen oppfatter oss som mykje friskere enn me nok kanskje føler sjølv. Ein har ingeting å peike på å sei, "sjå, foten min er gipsa"
Det tok meg lang tid til å klare å sei til folk at eg sleit, at eg ikkje orka å vera med på den tingen i dag pga depresjonen.
Det kan virke skummelt, men folk flest er meir forståelsesfulle en ein kanskje tenker.

Det er aldri kjekt når nokon tenker på å ta livet av seg, men det skjer nok oftere enn me trur.
Men som oftast stopper det der, med tanken. Ein tanke er ikkje farlig, det er det handlingen som er.
Har og er sjølv der, tanken på å ikkje vera her lenger. På å berre sleppa alt. Men er her fortsatt, etter alle desse årene.

Eg veit ikkje heilt kva eg ville få ut av svaret mitt heller, som kanskje vart alt for langt.
Men du vert sett og høyrt, hugs det. Folk bryr seg, sjølv om dei ikkje alltid er like flinke å vise det.

Eg håper ting kjem til å gå betre for deg. Depresjon er noko dritt. Og eg kjenner meg så alt for godt igjen i alt du skriver.
Om du vil prate videre og dele erfaringer eller snakke om alt eller ingenting er det berre å legge meg til og sende ein melding.

Som du nevnte at det er vanskelig å dele med ein framand person, det har du jo gjort litt no. Og det er ofte lettere å dele via tekst enn å sjå nokon rett i fjeset og snakke om alt som er dritt. Snakker frå eigen erfaring. Og sjølv om eg fortsatt slit litt har eg kome langt dei siste årene.

Hugs, du er sterkere enn du trur, til tross for at alt føles tungt og gale.
Avatar

Re: Deprimert og redd

feb 16 2018 - 01:50
Jeg kjenner meg så igjen i det dere begge skriver. Det er nesten nøyaktig slik jeg har det selv. Bortsett fra legen. Når jeg gikk på smellen trodde jeg det bare ville bare et par dager, men legen (vikar) insisterte på to uker. Siden har det gått slag i slag til det ble aap (Arbeidsavklaringspenger). Har nå gått slik i snart to år. Jeg som trodde det bare ville vare et par dager...

Jeg har ikke så mye positivt å komme med så jeg vil heller si at noe annet. Jeg har merket på meg selv er hvor obs jeg er på andre mennesker. Følerene er virkelig ute. Kanskje litt rart, men jeg merket på folk hvem som ikke har det så bra og de som har det helt fint. Det samme kan jeg si om "behandlerne" jeg har truffet. De som forstår meg best er gjerne de som også har hatt det tøft til tider.

Har du dårlig relasjon eller kjemi så bytt. Enten det er lege eller psykolog!
Er det ingen "connection", så får enn heller ikke gjort stort.
Til forsiden